Allemannsplikten i Marka

Lørdag 8. desember kunne vi lese i Adresseavisen om en dramatisk og tragisk hendelse i Bymarka. En hest ble skremt av en gruppe ungdommer som drev med intervalltrening med det resultat at hesten måtte avlives. Rytteren slapp unna kun med to beinbrudd, og ungdommene slapp med skrekken. Heldigvis.

Antallet som driver friluftsliv er stabilt, men vi ser et økende mangfold – både i form av hvem som deltar og hvilke aktiviteter som drives. De unike mulighetene vi har for friluftsliv i Norge er tuftet på Allemannsretten. Men er vi i ferd med å glemme allemannsplikten? Allemannsretten er nemlig like mye tuftet på plikten til å ta hensyn som retten til å ferdes.

Vi ser og hører stadig oftere skarpe uttalelser om hva eller hvem som ”hører hjemme” eller ikke, men også om ”retten” folk har til å ferdes hvor de vil i den norske naturen. I kommentarfeltene under artikler i nettavisene og på diverse andre nettforum skrives det med store, tykke bokstaver om ”de andre”.

Det kan virke som om folk i stadig større grad forventer å slippe å forholde seg til disse ”andre” når de er på tur.

Mange argumenter altså for å dedikere utvalgte områder til bestemte brukergrupper – en kanalisering av aktiviteter som det heter. Å prøve å løse konfliktene på denne måten virker jo unektelig forlokkende, basert på prinsippet om at dersom ulike grupper holdes atskilt så unngår vi også konflikter. Men apartheid var aldri noe bra system – og vi bør heller ikke gjeninnføre det i Marka.

Jeg har en mistanke om at nettopp denne oppfatningen om at man skal skille ulike brukergrupper fra hverandre, og nettopp det at dette har blitt gjennomført en rekke steder – forbud mot hund, mot hest, mot syklister, mot skøytende langrennsløpere etc. – tvert imot bidrar til å øke konfliktnivået i det norske friluftslivet. Kampen om Marka blir hardere. Med forbud fjerner man nemlig plikten til å ta hensyn.

Dersom vi innfører ulike forbud flere og flere steder, og på denne måten formelt kanaliserer aktiviteter bort fra hverandre, vil dette gradvis redusere ansvarsfølelsen overfor andre brukere, også i områder der man ikke innfører slike forbud. På denne måten undergraves Allemannsretten.

Jeg ble derfor skuffet da informasjonssjef i Trondheim turistforening Jonny Remmereit i en kommentar til ulykken i Bymarka uttalte at man ikke kan forvente av befolkningen setter seg inn i hestens reaksjonsmønster, og at ”det er på tide med egne ridestier, gangstier og sykkelveger for å tilrettelegge marka for alle brukere”. Forutsatt at Remmereit er sitert riktig, så er Trondheim turistforening her i ferd med å gå seg vill. Dette er ikke veien å gå – eller sykle og ri, for den saks skyld.

Og hvis det også stemmer som Remmereit videre er sitert på, at Trondheim turistforening er i en prosess sammen med Trondheim kommune for å gjennomføre dette, er det svært beklagelig.

Alle har vi en plikt til å ta hensyn. Det vil si at vi bør unngå å komme i vill fart på sykkel eller ski – med eller uten hund – akkurat på de stedene og til de tidspunktene der barnefamiliene går i tog inn til en eller annen hytte for å kjøpe seg kanelbolle. Det vil også si at dersom vi møter en hest i Marka - da går, sykler eller løper vi veldig sakte og forsiktig, og gjør vårt beste for ikke å skremme hesten.

Det er det minste vi kan forvente av ”befolkningen”, det er det minste vi kan forvente at vi foreldre lærer barna våre, det er det minste vi kan forvente at trenere lærer våre håpefulle idrettsutøvere.

Trondheim kommune og Trondheim turistforening er de organisasjonene som kanskje har størst innflytelse på hvordan Marka blir forvaltet i fremtiden. De har et ansvar for at Marka skal inkludere, ikke ekskludere. I Marka bør alle ha rett og alle ha plikt. Dersom hver aktivitet skal ha hver sin sti, da går vi oss bort.

Debattinnlegg i Adresseavisen 11. desember 2012