Årets Birkebeinerritt nærmer seg med stormskritt. Utallige syklister med sekk og gule jakker finpusser formen på de mange grusveiene og -stiene i marka. Oftere og oftere hører vi om konflikter mellom syklister og andre brukergrupper i marka. I Aftenposten har vi i sommer lest at mens noen mener at ”terrengsyklister kan få egne stier” (1. juli) vil terrengsyklister ”dele stien med fotfolket” (7. juli). På Bygdøy ”krangles det om forbud mot terrengsykling” (20. juli) og på diverse nettforum, inkludert DNTs facebookside og terrengsykkel.no, debatteres det heftig om konflikter mellom terrengsyklister og andre markabrukere.
For det første; det er behov for å klarne et noe diffust konfliktbilde. For det andre; forslagene om å forbeholde egne områder for henholdsvis terrengsyklister og turgåere vil undergrave allemannsretten og faktisk øke konfliktnivået.
Friluftslivet er i stadig endring og vi ser at etablerte aktivitetsmønstre utfordres. Da utfordres også våre moralske og følelsesmessige oppfatninger om hva som ”hører hjemme” bestemte steder. Nylig gjennomført forskning i Norge og Skottland har sett på moralske og normative spørsmål om ”rett og galt”, ”naturlig og unaturlig” eller ”positiv og negativ atferd” i friluftslivet. Forskningen har spesielt tatt for seg forholdet mellom turgåere og terrengsyklister. Studiene viser at folk gjerne trekker grenser rundt hva man mener hører hjemme i friluftslivet og hvor dette hører hjemme. I marka inntar terrengsyklister stadig mer kronglete stier. Hører sykling egentlig hjemme på disse stiene?
I marka finner vi i hovedsak to typer terrengsyklister. For det første har vi de som sykler langs grusveier og grusstier for å trene. De deltar kanskje i ritt som Birkebeineren eller lignende og er som regel godt voksne. Disse skiller seg relativt klart ut fra den andre gruppen som sykler på smale og kronglete stier i terrenget og som først og fremst søker mestringsfølelsen. Dette er ofte noe yngre syklister med en helt annen type sykler som det ville vært uaktuelt å stille opp i et sykkelritt med.
Konfliktene synes å ha utspring i en del hendelser der turgåere blir skremt og av og til påkjørt av ”grussyklister” i stor fart langs veger og grusede stier. Siden farten som regel er mye lavere hos ”stisyklisten” er det sjelden man opplever direkte konfliktsituasjoner med andre brukergrupper her. Men stisyklistene som tar seg frem i ulendt terreng blir nok oppfattet som et mye større fremmedelement enn grussyklistene. Mange vil hevde at sykling hører mer hjemme på grusveger enn på kronglete stier.
Selv om det er flytende overganger mellom disse to gruppene terrengsyklister er de vesens forskjellige. Men i og med at det eksisterer stereotype oppfatninger av hva en terrengsyklist er, er det lett at disse oppfatningene blir styrende når eventuelle konflikter skal debatteres og løses. På bakgrunn av konfliktsituasjonene har det blitt reist en rekke forslag om å rett og slett forby sykling på stier i marka, siden de fleste stiene ble laget av, og dermed ”tilhører”, turgåere. Andre forslag går ut på å dedikere enkelte stier kun til sykling. Her er man på blindspor. Dette er et eksempel på at subjektive holdninger om hvem og hva som hører hjemme på ulike steder faktisk kan være til hinder for målrettede virkemidler for konfliktløsning – i dette tilfellet kunne det vært generelt strenge fartsgrenser i marka og kanskje gangfart forbi barn.
Et mye brukt argument for å forhindre enkelte aktiviteter i visse områder er at de er skadelige for naturen. Slitasje på stier fra terrengsykling er et slik eksempel. Flere forskere har pekt på at hva som regnes som ”skade” på naturen er relativt. Både i Norge og Skottland ser vi tydelig at man er mer opptatt av sporene en sykkel etterlater seg enn de sporene gående etterlater seg.
Noen spor er altså oppfattet som positive tegn på menneskelig aktivitet – og hører dermed hjemme, mens andre er oppfattet som skade og ødeleggelse – og hører derfor ikke hjemme.
Man finner en rekke eksempler på at det over tid har etablert seg en form for uformell kanalisering av ulike aktiviteter i tid eller rom. Utøvere av andre aktiviteter som ”forviller” seg inn i disse områdene føler seg fort lite velkomne. Dette kan for eksempel være områder i marka der barnefamilier pleier å ferdes. Syklister bør for eksempel skjønne at å trene til Birkebeinerrittet på strekningen Sognsvann–Ullevålseter en søndag formiddag blir helt feil.
En uformell kanalisering, gjerne der tidspunktet spiller en viktig rolle, er altså fornuftig. Dette handler om å ta hensyn til andre. Det som ikke er fornuftig er å gå inn for et formelt regelverk for å kanalisere aktiviteter marka. Dette handler nemlig om å fjerne plikten til å ta hensyn til andre.
Dette stod på trykk som innlegg i Aften 25.08.2010.
Bildet er hentet fra Terrengsykkel.no
Innlegg
Godt skrevet.
SvarSlett