Livvidde og smådriftsfordeler

I skrivende stund har jeg akkurat kommet inn fra en av mine stadig sjeldnere treningsturer. Stadig oftere, og gjerne motsatt proporsjonalt med hyppigheten av treningsturene, bekymrer jeg meg over min økende størrelse. Ikke i høyden, heller ikke i dybden, men absolutt i vidden. Stordriftsulempene er påtakelige.

Anskaffelsen av fjernsyn nummer to gjør at nå, istedenfor å trene mens ungene ser på Netflix, kan jeg sette meg ned å se fotball i opptak. Hver fredag er det kake på jobb, og kjøleskapet fyller min atskillig bedre (og mindre) halvdel opp med sjokolade og øl.  Og ute regner det. Min økte størrelse er altså en naturlig konsekvens av de strukturelle forholdene rundt meg.

I avisa leser vi om alt som skal bli større. Og mer robust. Kommuner, sykehus, forskningsinstitusjoner, universitet, bedrifter, skoler, statlige etater, fotballklubber, handelsavtaler og gårdsbruk. Alt og alle blir større. Fordi det er en naturlig konsekvens av de strukturelle forholdene rundt oss.

Smådriftsfordelene jeg dro nytte av gjennom oppveksten på et lite småbruk i ei lita bygd med en liten skole i en liten kommune midt mellom to små byer i et lite land har forsvunnet i takt med en bevisstløs streben etter konformiteten.

Småbruket gav meg muskler og allmennkompetanse. Jeg lekte og trente på tvers av alder og kjønn. Jeg festet med folk som ikke var prikk lik meg selv. Og med teknisk sjef i hjembygda og ordfører og lensmann i nabobygdene var det kort vei mellom mening, ord og handling. Leder og kassererverv i lag og foreninger på omgang gjorde folk, tja, robuste.

Nå skal det sies at på 70-tallet fant bygdene i regionen ut at for å få stablet et fotballag på beina måtte de slå kreftene sammen. Dermed stiftet de en fotballklubb på tvers av bygdegrensene. I år samlet de samme bygdene seg, for første gang og definitivt på høy tid, til felles 17. mai-feiring slik at det ble et langt og trivelig tog med både barn og korps. Sammenslåinger med mening og mål.

Større muskler kan være en fordel. Men økt livvidde gjør ting bare tyngre å dra rundt. Det bør være en mening med å bli større, eller mindre. Og meningen må være fattbar for folk.

Og apropos fotball, i det siste har en liten gjeng foreldre tilhørende en svært stor fotballklubb i byen der jeg bor, snakket om å forlate storklubben og heller lage en egen liten klubb. Dette for å lette organiseringen, øke rekrutteringen, styrke tilhørigheten og minske avstandene fra hjemmet til treningsfeltet. Men etter å ha levd med storbyens konvensjoner lenge nå, der det alltid er noen som tar seg av deg om det er noe du trenger, så spørs det om vi er robuste nok til å ta på oss de oppgavene som kreves for å drifte en liten klubb.

Kanskje er det helt riktig at en del institusjoner slår seg sammen. Kanskje blir de større, og sterkere. Men det er når målet om å bli større tar strupetak på meningen med å bli større, når både minst, liten, stor og størst, skal bli større, uansett, det er da jeg begynner å tvile.

Jeg har i alle fall ikke blitt mer robust av å sige jevnt ut i alle retninger, uten verken mening eller mål. Så her og nå, svart på hvitt, så lover jeg at målet mitt, i kommende periode, er å bli mindre, og sterkere.