Lollo Rosso i solnedgang

Det er to år i år. Det er sikkert flere også, for det blir jo flere og flere år for hvert år som går, men her skal jeg altså konsentrere meg om to av årets år. Mens vi stort sett blir minnet på det ene året hver gang vi er innom et sosialt medium, hører vi mindre om det andre.

#utpåturaltrisur. #liveterbestute. #hvorforværeinnenåralthåperute. #nåerdetdintur. Dette er bare noen av påhengene på all verdens facebook- og instragramposter fra de som er ute på tur i #friluftslivetsår. Ikke nok med at vi får oss en fin tur, vi får vist for alle våre venner hvor spreke vi er, og hvor fint vi har det, og med noen finurlige hashtagger får vi sågar vist vårt samfunnsengasjement rundt at friluftsliv er bra og at friluftslivet er under press fra flere kanter – alt fra latskap til nedbygging av Marka. I lokalavisene leser vi om ordførere som overnatter i lavvo, gapahuker og turstier som bygges på dugnad og skoleklasser som får grundig innføring i friluftslivets fortreffelighet. Vel og bra. Det er nasjonalt friluftslivsår i år.

Det andre året må man stort sett til Nationens spalter for å finne stoff om. Lite ser vi i sosiale medier om #jorderlivet, #hurrajordunderneglene, #ikkebyggnedjordavår som akkompagnement til et bilde der vi poserer med gulrot i den ene hånda og et brød i det andre. Er liksom ikke like spenstig det. Ikke har jeg sett mange ordførere la seg avbilde på en åker med en kilo hvetemel i handa og si stolt til sine innbyggere at i denne kommunen har vi jammen god jord. Men det er internasjonalt jordår i år. Det har FN bestemt.

Man skulle ikke tro det, og i alle fall ikke ønske det, men det er paradoksalt nok interessemotsetninger mellom disse to flotte grønne årene i store deler av landet. Det vil si, ikke i store deler av landet, men i de små delene av landet der det meste av folket bor og mye av den beste jorda ligger. Altså rundt byene. Vi vil drive by, landbruk og friluftsliv på de samme små arealene.

Spør man enhver hashtaggende liveterbestute-beboer i byene (og det er mange) så er Markagrensa noe av det mest hellige man kan tenke seg. Den rører vi ikke. Spør man enhver som er opptatt av jordsmonn og matproduksjon (og det er tilsynelatende få) så hører vi at jord egnet til matproduksjon er en ikke-fornybar ressurs som blir nedbygd i en takt våre etterkommere vil lide sårt under.

I kampen om arealene gjelder det å finne alliansepartnere. På grunn av det strenge markavernet fremstår friluftslivsinteressene ofte som en av de sterkeste motpartene i kampen for å bevare den beste jorda. Det er synd. For friluftsliv er artig og stort sett helsebringende og god jord egnet til å dyrke mat er livsviktig.

Nå har jeg riktignok i det siste registrert flere hashtaggende bybeboere som har byttet ut blomster med gulrot og salat i hagen. Kanskje det er det som skal til for å få øynene opp for den uvurderlige og ikke-fornybare ressursen matjord er – at det rett og slett blir like trendy å dyrke sin egen salat som å dyrke bilder av eget friluftsliv. Håper det. For nå skal jeg ut i hagen og ta bilde av min egen Lollo Rosso – i solnedgang. #avjordermatenkommet. #tiljordskalmatenbli. #deterbareneppeatavbetongskalmatenattergjenoppstå

Teksten stod på trykk i Nationen, 20.08.2015