Moralens voktere

Ofte hører jeg om viktigheten av å vise ”etisk ansvar” gjennom ”etiske retningslinjer” for å være ”etisk forsvarlig” og ta hensyn til ”etiske verdier”.  ”Moralisme” vil vi derimot ha oss frabedt. Vi vil ikke at noen skal ”sitte på sin høye hest” og være ”moralens vokter” og fortelle hva vi skal gjøre og ikke gjøre.

Om det er samsvar mellom moral og etikk, mellom liv og lære,  er med andre ord opp til oss selv å bedømme.

For etikk er læren om moralen. Mens etikk er tanker om hva som er rett og galt, så handler moral om hvordan man faktisk oppfører seg i praksis. Etikk blir dermed ganske fjernt fra de daglige gjøremålene. Moralen gjør seg utslag i handlinger i hverdagen. Ideelt sett bør vel en person eller organisasjons etikk og moral stemme overens. Det gjør det ikke alltid. Ei heller med meg selv.

Når vi snakker om etikk kan vi godt strø om oss med fjerne og svevende begreper som bærekraftighet, miljøvennlig og klimanøytralt. Vi kan skrive og lese om etisk ansvar i strategidokumenter og partiprogrammer, vi kan sitte i festlige lag og snakke om viktigheten av jordvern og mindre kasting av mat, vi kan fordømme oppkjøp av jord i fattige land og vi kan mene at å øke flytrafikken (og senke prisene) er etisk uforsvarlig når vi ser klimaendringene rundt oss. Alt dette stemmer jo godt med de etiske retningslinjene våre.

Men så er strategiplanen skrevet og stemmeseddelen levert. Dagen derpå drar vi i butikken og handler. Billig. Vi lager middag, altfor mye selvsagt, og barna liker det ikke, og vi kaster restene. Kjøleskapet er jo overfylt med first price-produkter, så plass til tuppervare med kald potet er det uansett ikke. Ute regner det, vi blir værsjuke og bestiller hopp-på-tur til Syden. Det er jo så billig.

Det er mulig jeg tar feil, men for meg virker det som om vi er atskillig flinkere til å snakke om etikk enn om moral. Etikk diskuterer vi gjerne med kollegaer og venner, og vi er stort sett enige. Bærekraftighet og rettferdighet er bra, sier vi.

Men når vi kommer til faktiske moralske eller umoralske handlinger er det atskillig mer tyst. Ingen på jobben min har  for eksempel stilt spørsmål ved at jeg ofte kjører de få hundre meterne hjemmefra til kontoret. Jeg føler det ikke komfortabelt å påpeke til enkelte venner at de har kjøpt en miljøfiendtlig bil eller at bil nummer to kanskje var unødvendig. Og, er det moralsk riktig av kollegaen min å kjøpe hus der det før var matkornjord?

Det er selvsagt aldri én sannhet når det gjelder hva som er moralsk riktig eller galt i enhver situasjon, men poenget er at vi kontinuerlig trenger å testes opp mot våre etiske retningslinjer, enten det er på arbeidsplassen eller i hjemmet.

Det er i så måte greit å ha to små moralister på 3 og 5 i huset. Etter at jeg for en tid tilbake skrev om kasting av mat i denne spalten, har vi snakket litt om dette i heimen, og jeg får fort høre det når middagsrestene er på vei ned i søppla. Likeledes melder moralens voktere i baksetet fra når jeg har bare en hånd på rattet eller om de synes det går for fort. Det er også galt av meg å heve stemmen til moralistenes mor, for ikke snakke om å stirre ned i smarttelefonen når jeg egentlig skal følge med når det hoppes paradis.

Måtte barna våre fortsette å ta ansvar for medmenneskene, fellesskapet og naturen rundt oss, og aldri gi slipp på moralismen. Leve moralens voktere.

Teksten har stått på trykk som "dagens gjest" i Nationen