Mobil kriminalitet

Kriminelle flytter på bygda. Det var overskriften til en artikkel i lokalavisa for ikke lenge siden. Hjemkommunen min - altså der jeg vokste opp -  har blitt et attraktivt bosted for kriminelle kunne jeg lese. Riktignok kom det frem etter hvert i artikkelen at det ikke er mange kriminalitetsmigranter det er snakk om, men politiet hevder de ser en tendens. Det kan altså tyde på at det er flere enn Lillyhammers Giovanni Henriksen som har fått øynene opp for mulighetene i bygdenes mulm.

Det var litt uklart, ut fra den artikkelen jeg leste, om fenomenet dreide seg om at en større andel kriminelle faktisk bosetter seg i bygdene, eller om migrasjonen også gjelder selve kriminaliteten. Det er lett å tenke seg at det kan være begge deler.

 

På bygdene er det etter hvert langt mellom hver lensmannsbetjent. Da jeg vokste opp for snart et halvt liv siden kjente vi navnet på alle på lensmannskontoret. De hadde riktignok noe samarbeid med nabokommunen, men vi kunne være rimelig sikre på at de ikke var så forferdelig lang unna. De kom i alle fall om det var noe.

 

Men effektiviseringen i politiet har gjort avstanden mellom folk og politi effektivt større. For noen kan det være greit å vite at de i alle fall tar en time eller to før politiet kommer, hvis de i det hele tatt kommer. Det kan jo være viktigere ting å ta seg av andre steder.

 

Boligmarkedet har også endret seg. De som faller utenfor et galopperende boligmarked i byene blir presset ut på bygdene dersom de ønsker å eie eget hus. Det er lagt fra kriminelt å ikke ha råd til å eie enebolig i byene. Men er det noen som ønsker å bo skjermet og gjemme seg bort på bygda for en billig penge, så er ikke det så vanskelig.

Den største forandringen i bygda jeg kommer fra er reduksjonen i antall møteplasser. Posten har effektivisert, kommunene har effektivisert bort grendeskoler, effektive dagligvarekjeder har utkonkurrert  den lokale kjøpmannen og underholdningstilbudene finner vi i økende grad innenfor husets fire vegger. Folk møtes sjeldnere. Folk kjenner hverandre dårligere. Den sosiale kontrollen er mindre. For enkelte kan det passe bra.

Selv om de fysiske møteplassene har blitt færre så har de virtuelle møteplassene blitt flere. Derfor er det ikke vanskelig å verken opprettholde eller utvide nettverket sitt fra kjøkkenbordet. For de aller fleste av oss er dette nettverk som skaper glede både for oss selv og andre. Men det er heller ikke vanskelig å pleie sitt kriminelle nettverk, om noen skulle ønske det.

 

Det er altså ikke så vanskelig å se for seg at det kan være noe i avisoppslaget i lokalavisa. Kanskje aner vi en trend som kan vedvare, der kriminelle migrerer fra by til bygd. Det er neppe snakk om store tall, men som alle tilflyttingsprosjekter rundt om i landet så riktig og viktig sier, det skal få til for at tilflyttere kan utgjøre en forskjell i ei lita bygd.

 

Det er lett å hengi seg til bildet om den idylliske bygda og den kriminelle byen. Men riktig så enkelt er det nok ikke. Det skal være ”trygt og godt” på bygda, og det er det nok også for en stor del. Men det er mange små lokalsamfunn rundt om som er sårbare. Sårbare for elementer som gjør det mindre trygt, og mindre godt.

 

Siden tallene ikke er store og tematikken ubehagelig er det lett at vi lar disse tankene ligge. For enkelte kan det sikkert passe bra.

Dette stod på trykk som "Dagens gjest" i Nationen 15. februar, 2012.