Endelig ferie

Siste dag på kontoret er unnagjort. Nå er det ferie. Endelig. Første halvdel av ferien skal vi tilbringe hjemme. Ikke der jeg bor til vanlig nei, jeg skal hjem – hjem til foreldrene mine, hjem til bygda mi, til fjellene, til fjordene, til fylket mitt. Hjem dit jeg kommer fra. Der skal jeg tråkke kjente stier, treffe venner og kanskje få gå på stadion og se fotballaget mitt trygge avstanden ned til laget fra byen der jeg bor. Jeg skal drikke kaffe og lese lokalavisa på plena mens barna leker med besteforeldrene og humlene suser.

Vel, vi får se hva det blir tid til. Siste dag på jobben ble nemlig brukt til å bestille rørlegger, elektriker og blikkenslager, samt å ta en ny telefon til banken. Det er ikke første gangen. Før hver ferie er det nemlig den samme leksa – hva er det som må gjøres denne gangen, hvor nødvendig er det, må vi leie fagfolk, hva koster det, synes kona mi det er greit?

Hjemme er det nemlig tre bygninger. To bolighus og en driftsbygning. Bare det ene huset er i bruk. Der bor foreldrene mine. I fjøset har det ikke vært dyr på 15 år, og i gammelhuset har det ikke vært liv siden bestemor døde for omtrent like lenge siden. Det føles ikke så lenge siden, men følelser er noe tidens tann ikke tar særlig hensyn til.

Vi bestemte oss for å ta i bruk den gamle, smale nordmørslåna som feriebolig for noen få år siden. Det er jo praktisk å ha et eget sted å være når vi kommer hjem. Kjekt for alle det. Bare litt maling, et dusjkabinett og en varmeovn så… Tenkte vi.

Ikke bare er det praktisk, men det er jo også bra at bygningen tas i bruk. Lys i vinduene og røyk fra pipa. Det ville bestemor også likt. For ikke å snakke om resten av forfedrene som henger pent dandert på veggen i stua – liksom at de følger med på hva vi gjør, hva vi tenker. Tippoldefar Jørus henger der med en stram mine – som alle miner var på den tiden. Det var Jørus som bygde dette huset, og siden han tok det første spadetaket, har slekt fulgt slekters gang. Helt til nå. Da er vel det minste en utflytta akademiker bør gjøre å gi gammelhuset et strøk maling.

Men så er det bare det da, at ett strøk maling jo aldri er nok for et 150 år gammelt hus. De siste årene har vi, i tillegg til all malingen, skiftet bordkledning, reparert tak, skiftet takrenner og revet ned den ene av to falleferdige piper. For å nevne noe. Det gir en god følelse, og jeg skal innrømme at det innimellom er litt artig. Men jammen er det slitsomt, dyrt og tidkrevende også.

Det å ha et gammelt småbruk – og ikke minst hjemmet – som fritidsbolig har vist seg å være et tveegget sverd. Enestående flott i den forstand at en opprettholder kontakten med røttene og at man har et fint sted å være i ferien, men tyngende i form av ansvaret og forpliktelsene det medfører.

Det spørs om det blir noen konserter på jazzfestivalen, besøk hos gamle venner eller turer på Reinsfjellet og Romsdalshornet denne sommeren heller. I år er nemlig plana å fikse badet, få fyr i den andre av de to falleferdige pipene og å skifte ut et elektrisk ledningsnett som stort sett består av blekkledninger fra krigen, eller om vi er heldige tekstilledninger fra 50-tallet. Vi får se hva vi rekker. Hvis ikke, kommer det jo flere ferier. God sommer.


Dette stod på trykk som "dagens gjest" i Nationen 8. juli 2011.