Signe maten

To halve brød, tre appelsiner, tre halve porsjoner havregrynsgrøt, ca en kvart liter melk, en stekt laksebit, et halvt kålhode, litt pasta og en pølsepakke som akkurat er gått ut på dato. Nei, dette er verken min nye diett eller en litt sær handleliste. Dette er maten jeg kastet i går.

Jeg er ikke alene. I Europa og Nord-Amerika kaster hver enkelt av oss vel 100 kilo mat i året. Det er mye. Mye mer enn for eksempel forbrukerne i Sør som kaster 6-10 kilo. FAO, FNs organisasjon for landbruk og mat, har anslått at omtrent en tredjedel av all mat som blir produsert enten forsvinner eller kastes. Mat kastes av produsenter, forhandlere og forbrukere. I Norge kastes 500 000 tonn mat årlig.

For det første er matkasting en enorm sløsing med næring som kunne ha mettet mennesker som sulter. Maten som kastes i Europa og USA kunne ha mettet den milliarden av jordas befolkning som lider av sult tre ganger.

For det andre er produksjon av mat som skal kastes en enorm sløsing med ressursene som skal til for å produsere og transportere maten. Mangel på vann er et økende problem i verden. Tankevekkende er det da at vannet som går med til kunstig vanning for å dyrke mat som kastes vil alene være nok til å dekke det daglige behovet for vann for ni milliarder mennesker.

For det tredje skyldes ti prosent av de vestlige landenes klimautslipp produksjon av mat som aldri blir spist. Er målet å redusere CO²-utslippene er det nok et atskillig viktigere bidrag at vi kjøper kun den maten vi spiser enn at vi kjører rundt i kullfyrte el-biler.

15. juni ble Sofieprisen utdelt til Tristram Stuart. Tristram Stuart har, blant annet gjennom boken Waste: Uncovering the Global Food Scandal, på en slående måte vist oss både hvor absurd store mengder mat som kastes og hvordan politikere, forbrukere og næringsliv på en enkel måte kan redusere kasting av mat drastisk.

Du må spise opp maten din, sa bestemor til meg. Hun kastet aldri halve brød. Viktigere er kanskje å ikke forsyne seg mer enn man kan spise. Og å ikke handle mer enn man trenger. Og å ikke ta inn flere varer enn kundene kjøper. Og å ikke produsere mer enn man får solgt. Egentlig er dette ganske lett det. Akkurat som Tristram Stuart påpeker.

Forbrukeren vil tjene på å kjøpe bare den hun trenger. Forhandlerne vil nok balansere tapte inntekter fra bevisste forbrukere med å la være å kjøpe inn varer de kaster, samt kanskje å selge “best-før”- varer til redusert pris. NHO, dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien har sågar satt seg som mål å redusere matavfallet med 25 prosent innen 2015. Men hva så med produsentene?

Tristram Stuart minner oss om at for å dyrke kjøtt- og melkeprodukter som kastes i britiske og amerikanske husholdninger, butikker og restauranter, trengs det 83 000 kvadratkilometer med landbruksjord. Dette er for eksempel en fjerdedel av Norges samlede landareal og sju ganger mer enn den årlige nedhuggingen av regnskog i Brasil.

Selv predikerer jeg ofte jordvern. Jeg gjentar ukritisk, i likhet med så mange andre i menigheten, mantraet om at verdens matproduksjon må fordobles på få år for å fø en økende befolkning. Kanskje vi, med Bondelaget i spissen, isteden for å snakke om økt produksjon heller skulle gjøre det til en fanesak at agro-industrien kun skal levere den maten som verden trenger? Blir dere med?

Innlegget stod på trykk som dagens gjest i Nationen 16/6 - 2011