Den hellige markagrensa

Markagrensa er hellig. Det burde den ikke være – i alle fall ikke i like stor grad som i dag. Bynære friluftslivsområder må riktignok hegnes om, men man bør ha et mye mer nyansert syn på utbygging i marka enn det vi ser i dag. Presset på arealene rundt byene er stort, og en sentral men ofte underkommunisert del av denne problematikken er forholdet mellom markavern og jordvern.

Mange norske byer har nære naturområder som betegnes marka eller noe tilsvarende. Det å utfordre markagrensa skaper både engasjement og harme. Selv om det som bybeboer og aktiv markabruker smerter meg å si det, så er det nettopp det som trengs – å utfordre markagrensa.

Byene i Norge vokser. I 1910 bodde 38 % av Norges befolkning i byer og tettsteder. På hundre år er dette tallet økt til 79 %, og på samme tid har den totale befolkningen økt fra 2,4 til vel 4,8 millioner, altså en fordobling. Med en raskt økende befolkning i byene følger økt behov for boliger, arbeidsplasser, god infrastruktur og store kjøpesentra der vår stadig økende forbrukstrang kan bli stilt. Alt dette medfører store behov for å ta i bruk nye arealer, og i denne kampen om arealene er det den sterkestes rett som gjelder. Marka har et svært sterkt vern i Norge, både juridisk og normativt. ”Alle” kjemper for å verne om marka. Jordvern skaper derimot langt mindre entusiasme.

Svært mange av byene og tettstedene i Norge ble i sin tid lokalisert akkurat der de ble av den enkle grunn at det var der den mest fruktbare jorda var. Fruktbar jord er en mangelvare i Norge sammenlignet med svært mange andre land, og derfor ble lokaliseringen valgt med omhu. Kun 3 % av Norges areal er dyrka mark, resten er stort sett ”mark” eller fjell. Kun en tredjedel av denne dyrkamarka er egnet for matkornproduksjon, og denne tredjedelen finner man først og fremst rundt de store byene, der også befolkningsveksten er størst. Veksten i byene har skjedd, og skjer fortsatt for en stor del på dyrka areal. Dermed er det ikke vanskelig å se hvem som er taperen i kampen om arealene.

Man får ofte inntrykk av at jordvern handler om en kamp mellom snevre landbruksinteresser og brede samfunnsinteresser, mens markavern handler om å verne om en knapp ressurs for allmennyttige formål. Slik er det ikke.

Jordvern handler om å sikre produksjonsgrunnlaget for mat for fremtidige generasjoner, om nasjonal matforsyning og om et medansvar for den globale matvaresituasjonen. Det er viktigst å verne om de jordressursene der produksjonsgrunnlaget er størst, og det er som nevnt rundt de store byene der også presset på arealer er størst. Jorda er en ikke-fornybar ressurs, og målet med jordvern er i første rekke å trygge matvaresituasjonen på lang sikt under skiftende sosiale og økologiske forhold. Vi står overfor klimaendringer som kan medføre store endringer i det globale matmarkedet og plutselige endringer i de økologiske forutsetningene, slik vi for eksempel så tydelig med Tsjernobyl-katastrofen, må man regne med kan oppstå igjen før eller siden, et eller annet sted. Jordvern handler om behandle en uvurderlig ikke-fornybar ressurs ut fra et føre-var-prinsipp, og dermed å ta vare på brede samfunnsinteresser i et langsiktig perspektiv.

Når det gjelder markavernet er det ingen som bestrider at dette gjelder et allmennyttig formål, nemlig rekreasjonsområder for bybefolkningen. Norge er en friluftslivsnasjon, og det skal vi fortsette å være. Vi har en enestående allemannsrett som gir oss alle fri tilgang til all utmark, noe som er temmelig unikt i internasjonal målestokk. Dette, i sammenheng med naturforhold, lite folk og stort areal har ført til at vi gjennom årenes løp har etablert det vi kjenner som ”marka” – bynære naturområder med et nettverk av mer eller mindre tilrettelagte stier og løyper. Enkelte røster hevder at markavernet også handler om vern av skog og biologisk mangfold, men når det kommer til stykket er det rekreasjonsmuligheter det handler om – noe som også er tydelig i den nylig etablerte Markaloven som Miljøverndepartementet betegner som ”fremfor alt en friluftslov”.

At marka er en knapp ressurs i Norge er i beste fall en sannhet med kraftige modifikasjoner. La meg tillate meg å gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at hele Lillomarka, beliggende nordøst for Oslo sentrum, ble bygd ned. Det ville sannsynligvis dekke utbyggingsbehovet i Oslo og Nittedal for flere generasjoner fremover. Da ville man forsatt hatt marka på alle kanter, og en kunne fortsatt satt seg på t-banen i sentrum og etter få minutter spenne på seg skiene og gå i flere dager om man så ville det. Villaene i markagrensa på Kjelsås ville falle litt i verdi, men det fikk så være. Var ikke det nok, så ville nok ikke tilgangen til marka bli vesentlig dårligere om man etablerte et par nye drabantbyer i Østmarka samt et industriområde i Romeriksåsen heller.

Dersom man bygger ned tilsvarende arealer med dyrka mark – og det er i den retningen vi går i dag – så vil dette ha dramatiske konsekvenser for produksjonsgrunnlaget for mat i Norge.

Jeg mener ikke at man skal bygge ned verken Lillomarka, Østmarka eller Romeriksåsen. Oslomarka, som alle disse områdene er en del av, består av flotte områder som er viktige å ta vare på. Marka skal ha et sterkt vern. Men den beste matjorda i Norge burde ha et enda sterkere vern.

Så da lurer jeg på, er det ikke viktigere å hegne om matjorda for hele Norges befolkning enn at enhver bybeboer skal ha skogen helt inn på dørstokken – spesielt med tanke på at bynær mark vil man faktisk ha i Norge nesten uansett hvor mye byene vokser i areal?

Veksten vi i dag ser i byene har sin pris, og denne prisen må marka i større grad enn i dag være med å betale. Når framtidens byer og tettsteder skal utformes bør man så langt det går unngå at kampen om arealene står mellom jordvern og markavern. Men selv om fortetting kan være et alternativ i en del tilfeller, må vi bare innse at ganske ofte står det avgjørende slaget mellom akkurat disse to godene. Da trenger vi å heve oss over vedtatte sannheter og se ting i et nytt og større perspektiv. Man må i større grad enn i dag være villig til å trø over den hellige markagrensa. Det kan være det som skal til for å sikre nok og trygg mat for kommende generasjoner.



En bearbeidet versjon stod på trykk som kronikk i Aftenposten lørdag 29. mai, 2010.