Kommersialisering av friluftslivet

Friluftslivet er gjenstand for en økt kommersialisering. Friluftslivsinteresserte og stadig mer betalingsvillige nordmenn vil i økende grad ha med seg guider på tur. Her er det penger å hente – også for Den Norske Turistforening (DNT). DNT kan stå i fare for å komme i konflikt med seg selv.

Redaktøren i friluftslivsmagasinet UTE, Trygve Sunde Kolderup, retter i Aftenposten 19. og 29. januar betimelig oppmerksomheten mot DNTs inntreden i det kommersielle markedet, og viser til at flere lokale fjellførere føler at de konkurrerer med DNT på ulike vilkår. Kolderup oppfordrer DNT til å samarbeide med lokale næringsdrivende fremfor å utkonkurrere de. I sitt tilsvar 26. januar stiller Merete Habberstad i DNT seg undrende til kritikken og avdramatiserer DNT sin påståtte inntreden på de mest kommersialiserte delene av norsk friluftsliv.

Redaktøren i UTE kan meget vel kan ha et poeng når han mener at DNT bør gå opp noen grenseganger for sin kommersielle virksomhet. Det er kanskje ikke utkonkurreringen av lokale guider som er det største problemet, men snarere at DNT står i fare for å gå på akkord med sine egne kjerneverdier

Omfanget av fjellføring har økt betydelig de siste årene som en del av en generell kommersialisering av både natur og fritid. Folk har fått råd til å betale for naturopplevelser – både privatpersoner og bedrifter – og dette skaper et økende marked for guiding. At friluftslivet kommersialiseres har også blitt mer sosialt akseptert etter hvert. Samtidig blir stadig flere tiltrukket av aktiviteter som blir oppfattet som nye og utfordrende, og der en følelse av risiko er tilstede. Dette øker også behovet for guider.

Mer eller mindre avhengig av etterspørselen har også tilbudet av guider økt, og vi har fått gode utdanningstilbud for fjellførere, med Nortinds tindeveglederutdanning i front. Stadig flere prøver å gjøre et levebrød av fjellføring.

Med den økende kommersialiseringen av friluftslivet settes forholdet mellom DNT og andre kommersielle aktører på prøve. Og i den forbindelse kommer man ikke utenom DNTs helt spesielle rolle i norsk friluftsliv. DNT har gjort et imponerende arbeid gjennom sine snart 150 år som en av Norges fremste frivillige medlemsorganisasjoner.

Samtidig har DNT fått et hegemoni i det norske friluftslivet, en posisjon som kan benyttes til å definere skillene mellom hva som er rett/galt, høyverdig/lavverdig og passende/upassende i den norske fjellheimen. Med en slik posisjon følger det også et betydelig ansvar. Med et friluftsliv i endring bør DNT i størst mulig grad være tro mot sine prinsipper, og samtidig søke å skape nye og gode relasjoner til andre aktører.

En eventuell utstrakt kommersialisering kan være en trussel mot den tradisjonelt brede deltakelsen vi har i friluftslivet i Norge. DNT har et mål om å ivareta den brede deltakelsen, og for å nå dette målet trengs et solid økonomisk fundament. Frivillige organisasjoner som DNT opplever et stadig økende inntjeningspress, og man føler sannsynligvis at hver stein må snues for å møte dette presset. Kommersialisering kan da være et betydelig bidrag til DNTs økonomiske fundament som igjen bidrar til å sikre bred deltakelse og hindre at det utvikles for store sosiale skiller – noe som er viktig ikke minst i et folkehelseperspektiv.

DNT har gjennom ulike aktiviteter gitt et uvurderlig bidrag til det folkelige friluftslivets fremme i Norge. DNT sitter på en kunnskap, kompetanse og erfaring som gjør organisasjonen til en uunnværlig aktør i det norske samfunnet. Men, den dagen denne posisjonen benyttes ved å bevege seg inn på det åpne/kommersielle markedet, og DNT skal tilby produkter for andre segmenter enn sine egne medlemmer havner man fort i konflikt - både med andre interessenter, og kanskje også med seg selv.

En ting er at en håndfull lokale næringsaktører føler seg overkjørt av at DNT tilsynelatende benytter sin etablerte forrang gjennom 150 års tilnærmet monopol på tilrettelegging for folkelig friluftsliv til også å tilby produkter og aktiviteter for et mer kjøpekraftig bedriftsmarked. Dette er uheldig for de næringsaktører som ønsker å etablere seg i det samme markedet. Selv om problemet kan være relativt betydelig i enkelte av de mest populære områdene er det nok likevel slik at breføring, guiding og turledelse sannsynligvis aldri blir en bærebjelke for næringslivet i norske distrikter. Derfor er nok denne problematikken i større grad et problem for noen enkeltbedrifter, enn hva det er et alvorlig samfunnsproblem.

Et sannsynligvis viktigere spørsmål DNT bør stille seg er: vil en mer kommersiell tilnærming true DNTs kjerneverdier? DNT ble i sine første 100 år oppfattet som en organisasjon for de bedrestilte der man blant annet hentet inspirasjon fra overklassefriluftslivet i Storbritannia. Det brede lag av folket ble i større grad integrert i tiden etter 2vkr, der arbeiderklassens tilkjempede ferieavvikling, kombinert med myndighetenes oppfordringer om å komme seg ut i naturen, ga DNT en status som en bred, folkelig friluftsorganisasjon.

Medlemskontingenten er, sammen med frivillig gratisarbeid, den viktigste innsatsfaktoren for gjennomføringen av DNTs aktiviteter. Dersom veien går mot en markedsretting av økonomien og en kommersialisering av tilbudet i DNT, vil en kunne stille spørsmål med om denne retningen er forenlig med verdigrunnlaget organisasjonen er tuftet på.

Skal lokale næringsaktører som retter seg mot et betalingskraftig publikum ha et ansvar for
sosial inkludering i friluftslivet? Kanskje. Men det er nok DNT som må ta det største ansvaret her. Og til det trenger de et solid økonomisk fundament. Det er dermed viktig at en finner en god balanse mellom DNT og andre næringsaktører. Det bør kunne være store rom for samarbeid!

DNT formålsparagraf sier at ”Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag.” Det meste tyder på at DNT i all hovedsak er innenfor dette formålet i de fleste av sine aktiviteter. Dersom DNT velger å bevege seg over mot nye segmenter innen det mangfoldige friluftslivet for å styrke sin økonomiske slagkraft, spesielt mot det betalingsdyktige bedriftsmarkedet, vil man sannsynligvis merke motstand. Motstanden bør i tilfelle komme fra organisasjonens egne medlemmer – og spørsmålet blir da, hvordan stiller DNTs medlemsmasse seg til en slik utvikling?

Dette er en bearbeidet versjon av en kronikk som stod på trykk i magasinet UTE #48. Den er skrevet sammen med Frank Egil Holm og Katrina M Brown, begge forskere ved Norsk senter for bygdeforskning.
(Foto fra Lyngsalpene på toppen av siden: Marius Erstad)


Les også Jostedalsrypa sine tanker om temaet.