Det nylige avslutta doktorgradsarbeidet mitt handler om geografi, eiendom og følelser. Avhandlingen med tittelen Geography, law and the emotions of property, tar for seg praktiseringen av eierskap til norske småbruk. Det synes å være uoverensstemmelse mellom hvordan eierskap er forventet å fungere ut fra et formelt, juridisk perspektiv, og hvordan eierskap faktisk oppleves og praktiseres av den enkelte eier av norske småbruk.
Utgangspunktet for studien er endringene i arealgrensen i konsesjonsloven som ble utført i to steg i 2001 og 2003. Før endringene var kun eiendommer mindre enn 5 dekar fritatt fra konsesjonsplikten, mens etter 2003 ble eiendommer med mer enn 20 dekar fulldyrket jord eller mer enn 100 dekar totalt konsesjonsbelagt. Det eksisterer priskontroll, såkalt landbrukstakst, på eiendommer som er konsesjonsbelagt, og eiendommene kan dermed ikke omsettes til markedspris. Ved å øke arealgrensen ble det fra landbruksmyndighetenes side forventet at flere eiendommer som før var underlagt priskontroll, men som nå kunne omsettes til markedspris, ble lagt ut for salg. Dette var et politisk virkemiddel som ble iverksatt for å øke omsetningen av småbruk, og dermed legge til rette for at småbruk som var fraflytta og/eller brukt som fritidsboliger skulle få nye eiere som ville bosette seg der permanent, og dermed styrke lokalsamfunn i distriktene. Differansen mellom landbrukstakst og markedstakst på småbruk er ofte svært høy, og den potensielle økonomiske gevinsten for eiere av småbrukene som ble påvirket av endringene i konsesjonsloven er derfor betydelig. Likevel er det mye som tyder på at eiere av småbruk fremdeles i stor grad vegrer seg for å legge eiendommene sine ut for salg. I avhandlingen har jeg undersøkt og diskutert denne “uviljen” til å selge norske småbruk.
Geografisk forskning har viet relativt lite oppmerksomhet til eiendom og eierskap, og betydningen av disse begrepene ser ofte ut til å bli tatt for gitt. Likevel, innenfor det som kan kalles “rettsgeografi” har eiendomsstudier fått økt oppmerksomhet de siste tiårene. Geografer har i økende grad viet oppmerksomhet til eiendomsrelaterte spørsmål siden eiendom og eierskap har en betydelig innvirkning på hvordan samfunnet (re)konstrueres. Norske småbruk har for eksempel stor påvirkning på det rurale landskapet, så vel som på den demografiske utviklingen i mange lokalsamfunn.
På linje med mye forskning innenfor rettsgeografien stiller avhandlingen kritiske spørsmål ved det liberale synet på eiendom. Dette synet på eiendom og eierskap forutsetter eiendommen som et objekt som èn enkelt eier har all makt over, og der beslutninger er basert på økonomisk rasjonalitet. Endringene i konsesjonsloven kan sies å være basert på et slik eiendomssyn, mens jeg vil hevde at eiere praktiserer eierskapet sitt ut fra et atskillig mer nyansert og kontekstuelt definert syn på eiendom og eierskap basert på sosiale og emosjonelle relasjoner.
Den empiriske undersøkelsen tar for seg eiendommer som er påvirket av endringene i arealgrensen i konsesjonsloven, og det er gjort en kvalitativ studie der et utvalg av eiere og selgere av slike eiendommer er de viktigste datakildene. Tre vitenskaplige artikler er skrevet på bakgrunn av studiet. Den første artikkelen viser at slekt er en svært viktig faktor som styrer folk sine beslutninger, mens den andre artikkelen viser at hjemmet, og den tilhørigheten man føler til hjemmet, også er svært viktig når store avgjørelser skal tas. Disse to artiklene viser også hvordan henholdsvis slekt og hjem skaper og befester eiendom. Den tredje artikkelen tar for seg følelsesmessige dilemmaer som oppstår når småbruk konverteres fra permanente hjem til fritidsboliger.
Hovedargumentet i studiet er at eiendom handler vel så mye om sosiale og emosjonelle relasjoner i forhold til et fysisk objekt, som en-til-en-relasjoner mellom èn eier og hans/hennes fysiske eiendom. På grunn av de sosiale og emosjonelle aspektene ved det å eie småbruk, ser ikke eiere ut til å bli påvirket av endringene i konsesjonsloven i den grad myndighetene hadde forventet. Studiet diskuterer spenningen mellom hvordan eiendommer er formelt representert gjennom juridiske forordninger, og hvordan eiendommer faktisk er “levd” og opplevd av den enkelte eier. Det synes å være uoverensstemmelse mellom hvordan eierskap er forventet å fungere ut fra et formelt, juridisk perspektiv, og hvordan eierskap faktisk oppleves og praktiseres av den enkelte eier av norske småbruk. Et viktig poeng for forvaltere og politikere å ta med seg fra dette forskningsprosjektet er at graden av overensstemmelse mellom den formelt representerte eiendommen og den “levde” eiendommen er avgjørende med tanke på effekten av politiske og juridiske virkemidler.
Utgangspunktet for studien er endringene i arealgrensen i konsesjonsloven som ble utført i to steg i 2001 og 2003. Før endringene var kun eiendommer mindre enn 5 dekar fritatt fra konsesjonsplikten, mens etter 2003 ble eiendommer med mer enn 20 dekar fulldyrket jord eller mer enn 100 dekar totalt konsesjonsbelagt. Det eksisterer priskontroll, såkalt landbrukstakst, på eiendommer som er konsesjonsbelagt, og eiendommene kan dermed ikke omsettes til markedspris. Ved å øke arealgrensen ble det fra landbruksmyndighetenes side forventet at flere eiendommer som før var underlagt priskontroll, men som nå kunne omsettes til markedspris, ble lagt ut for salg. Dette var et politisk virkemiddel som ble iverksatt for å øke omsetningen av småbruk, og dermed legge til rette for at småbruk som var fraflytta og/eller brukt som fritidsboliger skulle få nye eiere som ville bosette seg der permanent, og dermed styrke lokalsamfunn i distriktene. Differansen mellom landbrukstakst og markedstakst på småbruk er ofte svært høy, og den potensielle økonomiske gevinsten for eiere av småbrukene som ble påvirket av endringene i konsesjonsloven er derfor betydelig. Likevel er det mye som tyder på at eiere av småbruk fremdeles i stor grad vegrer seg for å legge eiendommene sine ut for salg. I avhandlingen har jeg undersøkt og diskutert denne “uviljen” til å selge norske småbruk.
Geografisk forskning har viet relativt lite oppmerksomhet til eiendom og eierskap, og betydningen av disse begrepene ser ofte ut til å bli tatt for gitt. Likevel, innenfor det som kan kalles “rettsgeografi” har eiendomsstudier fått økt oppmerksomhet de siste tiårene. Geografer har i økende grad viet oppmerksomhet til eiendomsrelaterte spørsmål siden eiendom og eierskap har en betydelig innvirkning på hvordan samfunnet (re)konstrueres. Norske småbruk har for eksempel stor påvirkning på det rurale landskapet, så vel som på den demografiske utviklingen i mange lokalsamfunn.
På linje med mye forskning innenfor rettsgeografien stiller avhandlingen kritiske spørsmål ved det liberale synet på eiendom. Dette synet på eiendom og eierskap forutsetter eiendommen som et objekt som èn enkelt eier har all makt over, og der beslutninger er basert på økonomisk rasjonalitet. Endringene i konsesjonsloven kan sies å være basert på et slik eiendomssyn, mens jeg vil hevde at eiere praktiserer eierskapet sitt ut fra et atskillig mer nyansert og kontekstuelt definert syn på eiendom og eierskap basert på sosiale og emosjonelle relasjoner.
Den empiriske undersøkelsen tar for seg eiendommer som er påvirket av endringene i arealgrensen i konsesjonsloven, og det er gjort en kvalitativ studie der et utvalg av eiere og selgere av slike eiendommer er de viktigste datakildene. Tre vitenskaplige artikler er skrevet på bakgrunn av studiet. Den første artikkelen viser at slekt er en svært viktig faktor som styrer folk sine beslutninger, mens den andre artikkelen viser at hjemmet, og den tilhørigheten man føler til hjemmet, også er svært viktig når store avgjørelser skal tas. Disse to artiklene viser også hvordan henholdsvis slekt og hjem skaper og befester eiendom. Den tredje artikkelen tar for seg følelsesmessige dilemmaer som oppstår når småbruk konverteres fra permanente hjem til fritidsboliger.
Hovedargumentet i studiet er at eiendom handler vel så mye om sosiale og emosjonelle relasjoner i forhold til et fysisk objekt, som en-til-en-relasjoner mellom èn eier og hans/hennes fysiske eiendom. På grunn av de sosiale og emosjonelle aspektene ved det å eie småbruk, ser ikke eiere ut til å bli påvirket av endringene i konsesjonsloven i den grad myndighetene hadde forventet. Studiet diskuterer spenningen mellom hvordan eiendommer er formelt representert gjennom juridiske forordninger, og hvordan eiendommer faktisk er “levd” og opplevd av den enkelte eier. Det synes å være uoverensstemmelse mellom hvordan eierskap er forventet å fungere ut fra et formelt, juridisk perspektiv, og hvordan eierskap faktisk oppleves og praktiseres av den enkelte eier av norske småbruk. Et viktig poeng for forvaltere og politikere å ta med seg fra dette forskningsprosjektet er at graden av overensstemmelse mellom den formelt representerte eiendommen og den “levde” eiendommen er avgjørende med tanke på effekten av politiske og juridiske virkemidler.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar