Manglende kunnskap truer allemannsretten

Nye former for friluftsliv har skapt nye konfliktlinjer og igjen aktualisert debatten rundt adgangen til norsk natur. En rekke aktører har i den senere tid pekt på at marginale brukergrupper som terrengsyklister, kitere og surfere nektes adgang til vesentlige deler av norsk natur på grunnlag av skjøre begrunnelser om forstyrrelse av dyre- og planteliv basert på et føre-var-prinsipp uten overbevisende vitenskaplig grunnlag. Dette truer allemannsretten.

Konferansen ”Forskning i friluft” ble holdt 24.-25. november og presenterte det vesentligste av pågående norsk friluftslivsforskning. En rask titt på programmet viser at de ”nye” aktivitetene – og dermed også ungdommen som ofte bedriver disse aktivitetene – glimrer med sitt fravær. Det er synd.

Føre-var-prinsippet er et fornuftig og godt verktøy i saker der man har sviktende kunnskapsgrunnlag og de potensielle negative effektene er store, men det bør ikke være et varig forvaltningsprinsipp. For å unngå skjevheter og ubalanse mellom ulike brukergrupper av norsk natur, må forvaltningen være så kunnskapsbasert som mulig. Dagens lovverk og forvaltningsplaner åpner for en form for klasseskille i friluftslivet der tradisjonelle aktiviteter har innpass mens ”nye” eller (ofte i dobbelt forstand) ”unge” aktiviteter nektes innpass på bakgrunn av at aktivitetene kan være skadelige for naturen. De marginale brukergruppene har for eksempel i Dagens næringsliv (22.08.09) og Nationen (06.10.09) uttrykt en mistanke om at miljøforvaltningen er spesielt på hugget overfor akkurat disse aktivitetene, og at de ”tas” bare fordi de ”kan tas”.

Å manøvrere seg rundt i dette landskapet er ikke enkelt, og miljøforvaltningen må bedrive diplomati og avanserte turnøvelser der et utvalg lovverk og normer med tildels motstridende prinsipper skal håndteres. Vi tviler ikke på at ulike forvaltningsorganer gjør sitt beste for å holde tunga rett i munnen innenfor sitt domene. Men, landskapet blir uoversiktlig når vedtak må fattes på et sviktende kunnskapsgrunnlag om faktiske farer og forstyrrelser, samtidig som slike prosesser i stor grad er politisert til å fyre oppunder evigvarende dimensjoner som sentrum-periferi, krav om lokal selvråderett og bruk-vern-problematikk. Mer eller mindre innflytelsesrike interessegrupper lurer i bakgrunnen for å hevde nye interesser, eventuelt hegne om etablert forrang. Samtidig har alle aktører i dette spillet en eller annen normativ oppfatning om rett eller galt, bra eller dårlig. Dette blir et uhåndterlig landskap der forvaltningen må orientere seg i et minefelt, uten kompass og med et magert kartgrunnlag.

Er det virkelig slik at miljøforvaltningen ”tar” nye brukere av utmark, verneområder og villmark kun fordi de er enkle motstandere når det kommer til rettslige vedtak om å innskrenke deres aktiviteter? Blir terrengsyklister, kitere, surfere og andre representanter for de ”nye” friluftsaktivitetene enkle ofre som skal veie opp for miljøforvaltningens tapte kamper mot hissige oljeselskaper, kommunenes næringsbygg og kjøpesentra, samt hytteutbyggeres perversiteter i den norske fjellheimen? Er miljøforvaltningens skepsis mot nye og tross alt marginale aktiviteter i norsk natur et resultat av enkeltes ønske om å hegne om etablerte maktstrukturer i forhold til å definere hva som er et akseptert friluftsliv? Eller er det rett og slett frykten for at ungdommer med hettegenser og lue skal innta maktens korridorer som gir seg utslag?

Med en kunnskapsbasert forvaltning vil avgjørelser både bli enklere å ta og lettere å akseptere – for alle parter. Nye aktiviteter krever nye forvaltningsregimer som igjen krever ny kunnskap. I dag mangler mye av kunnskapen, og forvaltningen kan dermed skyve føre-var-prinsippet framfor seg i sak etter sak.

Foruten dokumentert kunnskap om hvordan de enkelte plante- og dyreartene responderer på ulike typer friluftsliv – det være seg ”tradisjonelle” eller ”nye” aktiviteter, må vi ha mer kunnskap om de sosiale og kulturelle sidene ved ulike friluftsaktiviteter. Vi må ha kunnskap om hvem som driver aktivitetene, om motivasjonsfaktorer, om interne normer og regler innenfor de ulike aktivitetene med tanke på natur- og miljøpåvirkning, og om hvordan ulike aktiviteter er organisert. Lov- og planverk må også gjennomgås for å se på hvordan de ulike brukergruppene er ivaretatt og på hvilken måte de er representert i forvaltningsprosesser. Risikerer vi for eksempel å utestenge spesielle grupper mennesker fra å drive friluftsliv. Det er også behov for en bedre kartlegging av ulike typer aktivitet for å få en god oversikt over dagens omfang og utbredelse, samtidig som det må etableres troverdige scenarioer i forhold til fremtidens friluftsliv.

Dagens situasjon gagner verken naturen, friluftslivsutøverne eller forvaltningen, og kan ikke være noen varig løsning. Samtidig som Norge bør strebe etter å opprettholde sitt mer eller mindre velfortjente ry som miljønasjon bør vi også opprettholde og sette stor pris på den særegne allemannsretten. Vi må ikke gjøre allemannsretten til en ”noenmannsrett” der friluftslivsentusiaster (kanskje fremfor alt de unge) blir ekskludert fra norsk natur fordi man mangler et vitenskapelig grunnlag for å treffe velfunderte beslutninger.

Dette er en kronikk som stod på trykk i Nationen 24.11.2009, og er skrevet sammen med Frank Egil Holm og Katrina Myrvang Brown, begge forskere ved Norsk senter for bygdeforskning.
(Foto på toppen av siden: Torkel Karoliussen)