Rettigheter og etnisitet i utmarka

Samiske rettighetsspørsmål skaper debatt. Det siste halvåret har det særlig stormet rundt bruk og rettigheter i utmark, og ordskiftet har til dels nådd ufine høyder. Debatten preges av begrenset kunnskap om forholdet mellom utmarksressurser, rettigheter og etnisitet.

Frykten for at samer skal kunne påberope seg nye og flere rettigheter i utmark på grunn av sin status som urfolk, står ofte i sentrum. Frykten for en samisk særbehandling har blitt stimulert av medieoppslag som til dels har bidratt mer til forvirring enn til opplysning.

I Brennpunkt-programmet “Førsteretten” (NRK 15.11.2011) beskrives for eksempel samene som et “utvalgt folk” som krever rettigheter på bakgrunn av sitt DNA. En slik påstand er i beste fall unyansert, og setter naturlig nok sterke følelser i sving.

Konflikt mellom reindrift og andre næringer åpenbarer seg ved første øyekast som en konflikt om utmarksressurser. Reindrift er en næring med behov for tilgang på store areal der dyra har et relativt fritt beitemønster, og kan følgelig lett komme i konflikt med andre interesser i områdene de benytter.

Selv om Finnmark og Finnmarkseiendommen har fått mye fokus, så er det også konflikter rundt bruk og rett til utmark i andre områder der det drives reindrift. De siste tiårene har økt kommersialisering av utmark særlig bidratt til å tilspisse konflikter mellom grunneiere og reindriftsutøvere i sørsamisk område, dvs. sør for Saltfjellet til nord i Hedmark.

I en situasjon der inntektene i landbruket er kraftig redusert, forsøker bønder og andre grunneiere å ta i bruk eiendommene på nye måter, typisk gjennom hyttebygging og satsing på reiseliv, men også ved å investere i energiproduksjon i form av vindmøller og småkraftverk.

Denne utviklingen er også sterkt oppmuntret av politiske myndigheter, og ses som svært viktig for næringsutvikling i bygdene. Dermed forsterkes en situasjon der ulike gruppers interesser og behov i utmarka i større grad enn før ikke samsvarer med hverandre. Grunneierrettigheter og bruksrettigheter blir satt opp mot hverandre, og dermed er konflikten mellom reindrift og andre næringer derfor også en rettighetskonflikt.

Men konfliktene har også en etnisk dimensjon siden det bare er samer som kan eie og drive med rein innenfor de samiske reinbeiteområdene i Norge. Reindriften har en helt sentral rolle som forvalter av samisk språk og kultur - selv om bare et mindretall av alle norske samer er direkte involvert i næringa i dag.

Det er stadfestet gjennom flere høyesterettsdommer at det er bruken over lang tid – alders tids bruk - som gir reindrifta bruksrettigheter. Mye annen bruk av utmarka over store deler av landet er også basert på bruksretter opparbeidet gjennom alders tids bruk, hevd og sedvane. Sauenæringa er typisk i stor grad basert på slike bruksrettigheter.

Reindrifta skiller seg likevel ut i denne sammenhengen. Reindriftsloven beskytter næringa som samisk kulturbærer, og dermed kan andre næringer av mange lett forstås som “norske”. I tillegg til en reell ressurs- og rettighetskonflikt, oppfattes situasjonen dermed også som en konfrontasjon mellom samer og nordmenn. Det er denne delen av konflikten som frambringer så sterke følelser.

Reindriftas rettigheter til bruk av utmark er juridisk anerkjent som bruksretter opparbeidet gjennom alders tids bruk, altså bruk over svært lang tid. Juridisk sett har altså ikke reindriftas bruksrett vikeplikt i konflikt med andre næringsinteresser.

I stedet for å anerkjenne historisk ervervede rettigheter gjennom lang tids bruk, knytter mange reindriftas rettigheter i utmarka til særbehandling på etnisk, av enkelte forstått som genetisk, grunnlag. I flere tilfeller kommer dette til uttrykk gjennom et behov for å stille visse krav til “samiskhet” basert på forestillinger om hva det vil si å være same eller urfolk.

Men det hjelper ikke med ”samiske gener” dersom man ikke har opparbeidet seg utmarksrettigheter gjennom beitebruk over lang tid. For samene oppleves spekulasjoner rundt gamle skjeletter og DNA i debatten om utmarksrettigheter som et kaldt gufs fra fortidas raseforskning. Genforskning kan selvsagt være nyttig og interessant på mange områder, men har lite å tilføre debatten om utmarksrettigheter.

Debatten framover bør heller handle om forholdet mellom bruksrettigheter og eiendomsrettigheter når funksjonen til, og dermed bruken av, utmarksressursene endres. Hva skjer med bruksretter når grunneiere vil regulere hyttefelt, når vindmøller og småkraftverk skal bygges eller når store mineralforekomster oppdages?

I et forskningsprosjekt ved Norsk senter for bygdeforskning ser vi på kommersialisering av utmark og rettighetssituasjonen i sørsamiske områder. Til tross for at reindriftas bruksrettigheter juridisk sett er styrket gjennom flere høyesterettsdommer og lovendringer, så virker den faktiske kommersialiseringen av utmarka i retning av at den private eiendomsretten styrkes på bekostning av bruksretter. Dette samsvarer med den øvrige økonomiske og normative utviklingen vi ser i landrettighetsspørsmål både nasjonalt og internasjonalt.

Hva vil det da si for bruksrettighetshavere og almenheten forøvrig, enten det er snakk om reindrift, sauehold, jakt og fiske eller andre formål, at utmarka går i retning av å bli sterkere privatisert? Dette er en grunnleggende utfordring for norsk utmarksforvaltning, og har konsekvenser og prinsipielle perspektiver som strekker seg langt utover urfolksrettigheter.

Teksten er skrevet sammen med Eva Fjellheim og Katrina Rønningen. 

Teksten stod på trykk som kronikk i Adresseavisen 14. februar, 2012.