Hjerte for bygda

Vi er mange som har et hjerte for bygda. Vi vil se levende bygder med livsglade bygdefolk. Vi vil ha smilende og driftige bønder som gir oss kjøtt og smør. Vi vil ha tilbakeflytta deltidsbønder med en eim av blåmuggost på tunet. Vi vil se ferierende tyskere bo på det nyoppussa stabburet. Vi vil ha bygdekultur og bygdenæringer med bygdearbeidsplasser til bygdefolket.

 

Vi vil ha Bjørgener og Johauger, vokst opp med hjembakt brød, skit under neglene og lysløyper preparert på dugnad. Vi vil ha bondens marked, frittgående høns og økologisk biff. Dialekt og elgjakt. Vi vil ha lys i alle glas - folk i husa, galleri på låven og pub i fjøset.  Vi vil ha bygdebøker i mange bind, vi vil at slekt skal følge slekters gang. Vi vil hjem til mor.

Vi med hjerte for bygda liker alt dette. Og vi vil ha mer. Vi med hjerte for bygda vil ha mer av det gode. Det skulle bare mangle. Derfor er vi mange som jobber for bygdenes ve og vel, enten vi får betalt for det eller ikke. Vi har til og med et eget forskningsinstitutt med hjerte for bygda.

Siden vi liker alt dette, vet vi også mye om det. Og vi vil vite mer – og for all del, vi trenger også å vite mer om alt det gode, og om hvordan vi skal få det til.

Men. Av og til får jeg en snikende følelse av at mange av oss med hjerte for bygda glemmer noe. Og at det kanskje til og med er nettopp hjertet vi glemmer.

Jeg tror nemlig det er en del ting vi ikke liker, som vi ikke vet så mye om, og som vi burde vite mer om.

For det finnes også noen andre på bygda. Noen som ikke passer inn i det bildet vi liker å tegne. De som faller utenom eller som flykter fra den rurale idyllen. De vi ikke ser, de vi aldri så.

Jeg kunne skrevet om mange og mye. Om rus, mobbing, ensomhet, overvektige barn, barnevernsbarn eller homofile. Om dyremishandling, familiekrangler og selvmord. Om alt det vonde, eller det som bare ikke passer inn. I denne omgangen skal jeg nøye meg med å skrive litt om en ungdom som kanskje akkurat nå er på vei hjem - hjem til mor.

Et fint akkompagnement til forestillingen om den rurale idyllen, er forestillingene om storbyens mange bakgater. Om ensomhet, innbrudd og ran, om voldtekter og rus langs Akerselvas mørke elvebredd.

Jeg kjenner godt Linda som er ansatt i Uteseksjonen i Oslo kommune. Uteseksjonen driver oppsøkende rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn, unge og yngre voksne i Oslo sentrum.

I Uteseksjonen tråler Linda og kollegaene bakgatene. De jobber med folk som kom skjevt ut. De som aldri fant seg til rette. Linda kjenner ungdommene, og ungdommene kjenner henne. Av og til stiftes nye bekjentskaper. Uteseksjonen presser seg ikke på, men de er der. I tilfelle noen vil ha noen å snakke med, eller om noen trenger hjelp. I tilfelle ambulansepersonell med adrenalin må tilkalles, eller om noen ligger blåfrossen i snøen. I tilfelle noen trenger penger til bussen hjem. Av og til trekker de seg tilbake og overlater scenen til politiet.

Langs Akerselva snakkes det gebrokkent engelsk, bærumsdialekt og brei groruddaling. Men også klingende helgelandsk, sogning, totning og nordmøring.

Hver uke følger Linda ungdommer ned til bussterminalen. Hun ringer et telefonnummer hun har fått oppgitt, og forteller at nå går bussen. Linda vet at det er store sjanse for at han kommer tilbake. For på bussen sitter det en ungdom på vei hjem igjen. Hjem til mor. Hjem til den rurale idyll.


Innlegget stod på trykk som "Dagens gjest" i Nationen 13/1-2012