Gravstedet

I den lille bygda mi på Nordmøre har det gått som det har gjort med så mange andre små bygder. Først var det postkontoret som ble lagt ned, så barneskolen og nå nylig ble butikkdøra stengt for siste gang. Dette var steder der folk møttes, og de var derfor viktige institusjoner for bygdefellesskapet. Men det er én institusjon – ett samlingssted – som fortsatt lever. Det er Gravstedet.

Jeg har av en eller annen grunn tenkt litt på liv og død i det siste, og som en følge av dette også på Gravstedet. Gravstedet ligger fint til i utkanten av sentrum – i den grad bygda har noe sentrum lengre – i en skråning opp fra fjorden. Her har de aller fleste av mine avdøde sambygdinger fått sin siste hvile.

Jeg har rukket å bli såpass gammel at jeg kjente mange av de som nå er gravlagt der. Aller best kjente jeg min kjære bestemor Agnes. Hun som vi mange ganger kjørte ned til Gravstedet, for så å plukke henne opp 2-3 timer etterpå, etter at hun hadde gått rundt omkring og mintes alle de hun kjente der. Det hadde jeg inntrykk av var de aller fleste.

Men kanskje like viktig for meg er alle de jeg har blitt kjent med på Gravstedet. Av og til ble jeg med bestemor for å bære vannkanna. Da fortalte hun meg historier om slekta, om hennes barndoms venner, om livet og om døden. Det var her jeg ble kjent med min tippoldefar, Jørus, som var den som bygde opp småbruket der jeg har vokst opp. Her har jeg også blitt kjent med resten av slekta mi. De fleste av mine tippoldeforeldre, oldeforeldre og besteforeldre er gravlagt her.

Hver julaften klokka fem, mens ribba står i ovnen, samles fastboende og julegjester på Gravstedet. Da er det lys på nesten alle gravene, klokkene klinger, kanskje er det nysnø og sparkføre og bygdefolket ønsker hverandre god jul samtidig som avdøde venner, slektninger og sambygdinger blir minnet.

Det er ikke bare slekt og sambygdinger jeg har blitt kjent med på Gravstedet. Det var også på Gravstedet jeg lærte om Gulltransporten under 2. verdenskrig. På Gravstedet er nemlig bankkassereren Sverre Belle gravlagt. Han omkom på fjorden få kilometer unna mens han var med på å bringe Norges Banks gullbeholdning i sikkerhet. Det nærmeste gravstedet var her, og hver 17. mai samler bygdefolket seg og legger ned krans ved bautaen som er reist på grava. På den måten får bygda også på sitt vis oppleve å spille en rolle når nasjonen skal feires.

Men nye tradisjoner skal etableres og nye historier skrives. Og på veien vil noe gå tapt. Jeg blir sannsynligvis, når den tid kommer, den første i min nærmeste familie siden min tipp-tippoldefar som ikke vil bli gravlagt på Gravstedet i hjembygda mi. Jeg bor nemlig ikke lengre i bygda. Jeg er av de som de siste årene har kommet til Gravstedet klokka fem på julaften som julegjest. Men nå, etter å ha fått egne unger, er det slutt på det også.

Selv om det er vemodig kan jeg selvsagt ikke sitte her i byen og sørge. Men jeg synes det er interessant å reflektere litt over betydningen et bittelite gravsted, i en bitteliten bygd kan ha for enkeltmennesker, for slekt, for bygd og for hvordan historien blir ført videre.

Gravstedet vil fortsatt være en viktig institusjon i hjembygda mi, for de som bor der. Få blir glemt på Gravstedet. Så får det være opp til meg å finne andre måter å fortelle mine egne barn om hvor vi kommer fra.

Innlegget stod på trykk som "dagens gjest" i Nationen 26.01.2011