Allemannsplikten

Det siste året har konfliktsøkende medier gjentatte ganger rettet blikket mot friluftslivet. Sist sommer leste vi at ”terrengsyklister kan få egne stier”, mens terrengsyklistene på sin side ville ”dele stien med fotfolket”. Det ble også uttrykt vrede over ”birkensyklister” som sykler hasardiøst i slalåm mellom barnefamilier og sverter alle andre syklisters rykte. I vinter har fokuset blitt rettet mot skisporet, og vi leser blant annet at noen vil ”dele opp marka i egne traséer etter nivå”, og det skilles mellom ”folk i kondomdresser” og ”normale folk”.

Skogens ro er muligens mer utbredt enn man kan få inntrykk av i media, og jeg har hørt flere litt sarkastisk, men treffende, påpeke at de er glade for å bo i et land der vi er i stand til å hisse oss opp over slike problemer. Likevel synes jeg det er verdt å se litt nærmere på dette tilsynelatende økende konfliktnivået mellom ulike grupper i det norske friluftslivet.

De unike mulighetene vi har til å drive friluftsliv i Norge er tuftet på Allemannsretten. Men er vi i ferd med å glemme allemannsplikten? Allemannsretten er nemlig like mye tuftet på plikten til å ta hensyn som retten til å ferdes.

Vi ser og hører ofte skarpe uttalelser om hva eller hvem som ”hører hjemme” eller ikke, men også om ”retten” folk har til å ferdes hvor de vil i den norske utmarka. I kommentarfeltene under artikler i nettavisene og på diverse andre nettforum skrives det med store, tykke bokstaver om ”de andre”.

Det kan virke som om folk i stadig større grad forventer å slippe å forholde seg til disse ”andre” når de er på tur.

Mange argumenter altså for å dedikere utvalgte områder til bestemte brukergrupper – en kanalisering av aktiviteter som det heter. Å prøve og løse konfliktene på denne måten virker jo unektelig forlokkende, basert på prinsippet om at dersom ulike grupper holdes atskilt så unngår vi også konflikter. Men, som Stein Erik Kirkebøen sa det i en kommentar i Aftenposten nylig, ”apartheid var aldri noe bra system – heller ikke på ski.”

Jeg har en mistanke om at nettopp denne oppfatningen om at man skal skille ulike brukergrupper fra hverandre, og nettopp det at dette har blitt gjennomført en rekke steder – forbud mot hund, mot hest, mot syklister, mot skøytende langrennsløpere etc. – tvert imot bidrar til å øke konfliktnivået i det norske friluftslivet. Med forbud fjerner man nemlig plikten til å ta hensyn.

Dersom vi innfører ulike forbud flere og flere steder, og på denne måten formelt kanaliserer aktiviteter bort fra hverandre, vil dette gradvis redusere ansvarsfølelsen overfor andre brukere, også i områder der man ikke innfører slike forbud. På denne måten undergraves Allemannsretten.

En uformell kanalisering av aktiviteter er derimot fornuftig, gjerne der tidsaspektet er en viktig faktor. Dette handler nemlig om plikten den enkelte av oss har til å ta hensyn. For eksempel bør man unngå å komme i vill fart på sykkel eller ski – med eller uten hund – akkurat på de stedene og til de tidspunktene der barnefamiliene går i tog inn til en eller annen hytte for å kjøpe seg kanelbolle.

Disse foreldrene er ute og overfører den sunne og friske norske friluftslivskulturen over til sine etterkommere. La oss slippe at knyttnever, langfingre og bannskap blir en naturlig del av denne kulturen.

Innlegget stod på trykk som "dagens gjest" i Nationen 17.02.2011