Landbruk og friluftsliv - i byen

I Norge har vi god plass. Lite folk og stort areal. Få land har mer plass til rådighet pr innbygger enn oss. Paradoksalt nok har vi likevel et betydelig arealpress. Det kommer for det første av at det kun er en liten andel av arealet er egnet til å dyrke mat på, og for det andre av at det er på det samme lille arealet folk ønsker å bygge og bo.

All mulig aktivitet pakker seg derfor sammen på små arealer rundt byene. Her skal det dyrkes mat, spilles fotball og håndball, det skal selges biler og trelast, det skal bygges skoler og boligblokker, møbelbutikker og godsterminaler. Her skal det trenes og drives friluftsliv, bygges kjøpesentre og sykehus. Grønne lunger med grønne belter til blå møbelvarehus.

Vi vil drive by, landbruk og friluftsliv på de samme små arealene.

For en tid tilbake skrev jeg en kronikk der jeg tok til orde for å ”trå over den hellige markagrensa”. Fordi jeg mener det er viktigere å hegne om matjorda for hele Norges befolkning enn at enhver bybeboer skal ha skogen helt inn på dørstokken – spesielt med tanke på at bynær mark vil man faktisk ha i Norge nesten uansett hvor mye byene vokser i areal. Veksten vi i dag ser i byene har sin pris, og denne prisen må Marka i større grad enn i dag være med å betale.

Jeg hadde for noen år tilbake et opphold på de britiske øyer. I byen der jeg bodde, for så vidt i likhet med de aller fleste byene i landet, om ikke i hele Europa, eller Verden for den del, hadde de ikke Marka-arealer der jeg i frisk og fri luft kunne ta meg en joggetur eller trilletur med barnevogna. Asfaltjungelen er jo ikke noe særlig egnet sted for den type aktivitet heller, så jeg nok skikken dit jeg kom. Jeg brukte kulturlandskapet til mine, dog sjeldne, joggeturer. Innmarka til høyproduktive bønder. Selvsagt i randsonene og der det ellers var naturlig å ferdes uten å komme i konflikt  med bondens aktivitet.

De bynære jordbruksområdene i dette området var gjennom lang tid etablert som områder for rekreasjon – i tilsynelatende harmonisk samkvem med landbruksdrifta.

Jeg tror, i jordvernets navn, at dette også er noe å tenke på her til lands. Hvordan arealer blir brukt, og de formelle og ikke minst uformelle reguleringene av denne bruken, er selvsagt noe som etableres over lang tid – slik som for eksempel bruken av Marka og Allemannsretten har utviklet seg her til lands. Men nye tider krever nye tanker.

I 1912 bodde 38 % av Norges befolkning i byer og tettsteder. På hundre år er dette tallet økt til 80 %, og på samme tid har den totale befolkningen økt fra 2,4 til vel 4,8 millioner, altså en fordobling.  I Norge liker vi å si at her har vi i alle fall god plass. Det stemmer ikke lengre. I alle fall ikke rundt de største byene våre.

I kampen om arealene gjelder det å finne alliansepartnere. Jordverninteressene ser i dag ut til å ha få. På grunn av markavernet fremstår friluftslivsinteressene på mange måter som en av de sterkeste motpartene i kampen for jordvernet. Det er synd.

Jeg mener som sagt det er viktig at også marka betaler sin andel av byvekstens pris. Til gjengjeld kan landbruket i større grad enn i dag slippe til friluftslivet i kulturlandskapet. Slik kan flere få øynene opp for mange av de verdiene som et bynært landbruk har. Både verdiene av den mest produktive dyrkajorda, men også alle de øvrige kulturlandskapsverdiene som det bynære landbruket sårt hadde trengt flere forsvarere av.

Foto: Knut Johannessen