Å se seg selv i andre

Grufulle terrorangrep ble møtt med oppfordringer om samhold, inkludering og mangfold. Vi har nettopp markert ettårsdagen for den fatale julidagen. Erna Solberg uttalte at samholdet i det norske folk fortsatt er sterkt. Jens Stoltenberg var stolt over rosehavet som viste at folk står sammen og bryr seg.

Begge har rett, og vi skal være fornøyde med hvordan både folket og myndighetene har taklet terrorhandlingene. Jeg tror likevel ikke at måten vi håndterer terrorangrepene, og markeringene rundt dette, er egnet som selve testen på evnen til samhold, inkludering og mangfold. For det er lett å samles mot slike vanvittige handlinger.

For min egen del blir jeg satt på en atskillig hardere prøve hver gang det rasles i en pappkopp der jeg går og leter etter et sted å kjøpe is til barna. Noen ganger ser jeg ned på personen med koppen, men ofte later jeg som jeg ikke merker det, ser en annen vei, går en runde rundt. En sjelden gang slipper jeg ned en krone – men da alltid bare når jeg går alene og det helst ikke er så mange folk rundt som (be)dømmer handlingen min. Litt mer aksept har jeg dersom det er en rusmisbruker som sitter der nede enn om det er noen med litt mørkere hud som skjuler seg bak de slitte klærne.

Uansett, disse menneskene hører ikke hjemme her. De forstyrrer meg. De ødelegger byturen med barna. Vi går et annet sted og spiser isen vår. Jeg er ikke stolt over ryggmargsrefleksen min når jeg ser disse folkene. Jeg liker jo barn av regnbuen. Inni er vi like. Moralen min blir testet.

”Alle som følger med på denne saken ser hva som foregår. Nok er nok, sett opp buss, send dem ut”. Dette er Siv Jensens analyse og løsning av ”problemet” med romfolk, eller sigøynere, som bor i telt ulike steder i Oslo. Jeg antar at ”alle” også inkluderer meg. Nei, Jensen, jeg har ikke ”sett hva som foregår”. Jeg har sett bruddstykker av det. Jeg har ”fulgt med” i den forstand at jeg har lest noen avisartikler, og hørt intervjuer med noen som ikke liker å ha romfolk i nabolaget. Men jeg har også vært på en del reiser i Europa. Jeg har sett hvilke forhold sigøynere lever under på Balkan, jeg har sett romfolk med pappkopper i København, Beograd og Roma. Jeg har lest om hvordan sigøynerne ble forsøkt utryddet under 2. Verdenskrig. I går hørte jeg et intervju på radioen der en kvinne brast i gråt i det hun ble bedt om å si litt om sitt folks situasjon i Europa.

”Ut” av Norge skal nok bussjåføren klare. Men så? Jeg har ikke fulgt med mye, men nok til å mene at Jensens analyse og løsning er relativt mangelfull. Men hvorfor snur jeg meg da bort når jeg ser en sigøyner som ber om en slant for å fø småbarna sine som blir passet på av den 13 år gamle storesøstra i et eller annet slumkvarter i Bucuresti? Jeg vet ikke helt. Men inkludering og mangfold blir lagt til side til fordel for ekskludering og enfold. Hva med samholdet? Samholdet er sterkt det. Men hvem er vi egentlig som holder sammen?

Som Heidi Helene Sveen skrev i en kronikk i Dagbladet nylig, ”idet vi blir fulle av oss selv, blir det mindre plass til andre. Og der det er trangt om plassen, er det vanskeligere å slippe inn.”

Ord må fylles med innhold. Vi må, som Karl Ove Knausgård sa det, se hverandre inn i øynene og se oss selv i den andre. Men da må vi ikke bare se inn i øynene til de andre i rosetoget, til de andre foreldrene i iskøen. Vi må se oss selv i de som sitter der med pappkoppen. For folk er folk.