Grenser i utmarka

Vi kan sjå ei vriding frå å forstå rettane i utmarka som kollektive og delte, til å i større grad sjå utmarka som eit areal som kan avgrensast og kontrollerast av den enkelte. No, som bygda har vorte byen sin batteriladar, så er det mange hytteeigarar og andre friluftsforbrukarar som vi ha sitt å seie om kva utmarka skal brukast til. Det er òg stadig fleire slike som meg, utflytta gardsgutar og tauser, som sit i byen og fjernstyrer eigendomane dei meir eller mindre frivillig har vorte sittande att med, for å forvalte grunn og jaktrettar.

Hvem eier den blå åkeren?

Norge er på leting etter «den nye oljen». I Adresseavisen har vi den siste tiden lest om hvordan ressurser langs trøndelagskysten skal bidra til å «redde verden» og skape vekst og rikdom i Trøndelag gjennom å utnytte ressurser fra havet og langs kysten – den blå åkeren – på nye måter. Men det er en risiko for at verdiskapingen ikke kommer Norge eller Trøndelag til gode.

Med rettetast og viskelær i landskapet

Viewpoint Snøhetta. Foto: Jo Skorem

Ein måte å fortelje historier på, er med ord. Kanskje fortel du berre halve historia. Men dei som les eller høyrer på har høve til å nyansere eller fortelje den andre halvparten.

Men historier blir ikkje berre fortalt med ord, heller ikkje oppfatta kun gjennom ord. Historier blir fortalt og oppfatta gjennom landskapet. Landskapet kan fortelje naturhistorier og det kan fortelje kulturhistorier. Og som oftast; begge delar.

Av og til prøvar vi å tilpasse landskapet til historia vi ønskjer å fortelje.

Livvidde og smådriftsfordeler

I skrivende stund har jeg akkurat kommet inn fra en av mine stadig sjeldnere treningsturer. Stadig oftere, og gjerne motsatt proporsjonalt med hyppigheten av treningsturene, bekymrer jeg meg over min økende størrelse. Ikke i høyden, heller ikke i dybden, men absolutt i vidden. Stordriftsulempene er påtakelige.

Lollo Rosso i solnedgang

Det er to år i år. Det er sikkert flere også, for det blir jo flere og flere år for hvert år som går, men her skal jeg altså konsentrere meg om to av årets år. Mens vi stort sett blir minnet på det ene året hver gang vi er innom et sosialt medium, hører vi mindre om det andre.

Friluftslivets moralske landskap

 

Lurer du på noe om friluftslivets moral? Eller hva jeg driver med om dagene mellom alle kaffepausene? Jeg har akkurat fått publisert artikkelen Morality, Mobility and Citizenship: Legitimising Mobile Subjectivities in a Contested Outdoors i det vitenskapelige tidsskriftet Geoforum. Det skjer ikke altfor ofte (i alle fall ikke for meg), så det er alltid litt stas når jeg får noe gjennom nåløyet til kritiske fagfeller. Jeg tenkte jeg kunne legge ut et kort norsk sammendrag her.

Allemannsplikten i Marka

Lørdag 8. desember kunne vi lese i Adresseavisen om en dramatisk og tragisk hendelse i Bymarka. En hest ble skremt av en gruppe ungdommer som drev med intervalltrening med det resultat at hesten måtte avlives. Rytteren slapp unna kun med to beinbrudd, og ungdommene slapp med skrekken. Heldigvis.

Antallet som driver friluftsliv er stabilt, men vi ser et økende mangfold – både i form av hvem som deltar og hvilke aktiviteter som drives. De unike mulighetene vi har for friluftsliv i Norge er tuftet på Allemannsretten. Men er vi i ferd med å glemme allemannsplikten? Allemannsretten er nemlig like mye tuftet på plikten til å ta hensyn som retten til å ferdes.

Landbruk og friluftsliv - i byen

I Norge har vi god plass. Lite folk og stort areal. Få land har mer plass til rådighet pr innbygger enn oss. Paradoksalt nok har vi likevel et betydelig arealpress. Det kommer for det første av at det kun er en liten andel av arealet er egnet til å dyrke mat på, og for det andre av at det er på det samme lille arealet folk ønsker å bygge og bo.

Det enkle friluftslivet

Det er seinsommer. Det er nå det er fint i fjellet. Fjellvannene ligger stille og innbydende, multebær modnes, skogen glitrer i de fineste farger og DNTs røde T’er er nymalte. På tide å introdusere barna til det enkle norske friluftslivet, tenkte jeg. Friluftslivet der alle kan delta, med enkle midler og lite forkunnskap. Nedarvet gjennom generasjoner. Ut på tur.

Det enkle norske friluftslivet står i kontrast til mange nymotens uteaktiviteter, der de som tar mål av seg av å begynne mye av dette blir avkrevd både spesialkunnskap og rike foreldre. Downhillsykling og kiting. Ikke akkurat for folk flest. 

Det tradisjonelle, inkluderende, enkle, norske, friske og sunne, mot det nye, dyre, motebaserte og spesialkunnskapskrevende.

Å se seg selv i andre

Grufulle terrorangrep ble møtt med oppfordringer om samhold, inkludering og mangfold. Vi har nettopp markert ettårsdagen for den fatale julidagen. Erna Solberg uttalte at samholdet i det norske folk fortsatt er sterkt. Jens Stoltenberg var stolt over rosehavet som viste at folk står sammen og bryr seg.

Begge har rett, og vi skal være fornøyde med hvordan både folket og myndighetene har taklet terrorhandlingene. Jeg tror likevel ikke at måten vi håndterer terrorangrepene, og markeringene rundt dette, er egnet som selve testen på evnen til samhold, inkludering og mangfold. For det er lett å samles mot slike vanvittige handlinger.

Woshene tror på fremtiden

Woshene er 14 år og bor i en landsby i Etiopia. Hun går på skole, og favorittfaget hennes er samfunnsfag. Fremtidsdrømmen er å bli lærer. Hun er den første jenta i familien som noen gang har lært å lese og skrive. Pliktene hjemme er blant annet å hente rent drikkevann til familien.

Handle eller gi? Det er det diskusjonene ofte handler om når det er snakk om hvordan man skal få bedret samfunnsforholdene i det vi gjerne betegner som utviklingsland. Debatten gir inntrykk av at de som vil handle med utviklingsland ikke synes det er nødvendig å gi, og at de som gir finner det lite aktuelt å handle. Vi bør være mer nyanserte enn som så.

Moralens voktere

Ofte hører jeg om viktigheten av å vise ”etisk ansvar” gjennom ”etiske retningslinjer” for å være ”etisk forsvarlig” og ta hensyn til ”etiske verdier”.  ”Moralisme” vil vi derimot ha oss frabedt. Vi vil ikke at noen skal ”sitte på sin høye hest” og være ”moralens vokter” og fortelle hva vi skal gjøre og ikke gjøre.

Om det er samsvar mellom moral og etikk, mellom liv og lære,  er med andre ord opp til oss selv å bedømme.

Mobil kriminalitet

Kriminelle flytter på bygda. Det var overskriften til en artikkel i lokalavisa for ikke lenge siden. Hjemkommunen min - altså der jeg vokste opp -  har blitt et attraktivt bosted for kriminelle kunne jeg lese. Riktignok kom det frem etter hvert i artikkelen at det ikke er mange kriminalitetsmigranter det er snakk om, men politiet hevder de ser en tendens. Det kan altså tyde på at det er flere enn Lillyhammers Giovanni Henriksen som har fått øynene opp for mulighetene i bygdenes mulm.

Rettigheter og etnisitet i utmarka

Samiske rettighetsspørsmål skaper debatt. Det siste halvåret har det særlig stormet rundt bruk og rettigheter i utmark, og ordskiftet har til dels nådd ufine høyder. Debatten preges av begrenset kunnskap om forholdet mellom utmarksressurser, rettigheter og etnisitet.

Hjerte for bygda

Vi er mange som har et hjerte for bygda. Vi vil se levende bygder med livsglade bygdefolk. Vi vil ha smilende og driftige bønder som gir oss kjøtt og smør. Vi vil ha tilbakeflytta deltidsbønder med en eim av blåmuggost på tunet. Vi vil se ferierende tyskere bo på det nyoppussa stabburet. Vi vil ha bygdekultur og bygdenæringer med bygdearbeidsplasser til bygdefolket.

Det mangfoldige Afrika

Afrika. Hva er det første du tenker på? Kanskje den pågående sultkatastrofen på Afrikas horn? Eller skipene med gull, slaver og elfenben som gikk i trekantfart mellom Afrikas vestkyst, Amerika og Europa. Andre tenker nok på de mange bistandsprosjektene som ikke minst Norge har bidratt til. Kanskje tenker dere på løvesafari i Kenya eller topptur til Kilimanjaro.

Få tenker nok på børsene i Luanda, Lagos, og Addis Abeba.

Endelig ferie

Siste dag på kontoret er unnagjort. Nå er det ferie. Endelig. Første halvdel av ferien skal vi tilbringe hjemme. Ikke der jeg bor til vanlig nei, jeg skal hjem – hjem til foreldrene mine, hjem til bygda mi, til fjellene, til fjordene, til fylket mitt. Hjem dit jeg kommer fra. Der skal jeg tråkke kjente stier, treffe venner og kanskje få gå på stadion og se fotballaget mitt trygge avstanden ned til laget fra byen der jeg bor. Jeg skal drikke kaffe og lese lokalavisa på plena mens barna leker med besteforeldrene og humlene suser.

Vel, vi får se hva det blir tid til.

Signe maten

To halve brød, tre appelsiner, tre halve porsjoner havregrynsgrøt, ca en kvart liter melk, en stekt laksebit, et halvt kålhode, litt pasta og en pølsepakke som akkurat er gått ut på dato. Nei, dette er verken min nye diett eller en litt sær handleliste. Dette er maten jeg kastet i går.

Tid til barna

Utallige ganger satt jeg og hørte på Bestemor som fortalte om da hun ”tjente” på ulike gårder rundt om i distriktet. På Prestegarden i Sunndalen, på Sogge i Romsdalen og i Nistua – en av storgårdene i hjembygda. Selv var Bestemor fra mindre kår. De leide riktignok inn onnahjelp, men drenger og tjenestejenter på permanent basis var forbeholdt de velstående. I dag har dette endret deg. I by og bygd leier både kong Salomo og Jørgen hattemaker inn hjelp for å ta seg av de mindre populære oppgavene i hjemmet. Med arbeidsledighetstallene vi har i Norge, men også med de kravene til arbeidsinnhold og lønn som vi etter hvert stiller, er det for en stor del arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa som tar seg av denne etterspørselen. Vi leier hjelp for å vaske huset til helga, til å pusse opp hjemmet og til å bygge fritidsboligen.

Lufta er for alle

’Lufta er for alle, lufta er for alle’, brukte jeg å synge mens jeg veivet med armene få centimeter fra ansiktet til min storebror. Til tross for min brors store forargelse, så hadde jeg et poeng. Lufta er for alle. Det er jorda også. Selve jordkloden er for alle. Jorda tilhører oss alle.