Lufta er for alle

’Lufta er for alle, lufta er for alle’, brukte jeg å synge mens jeg veivet med armene få centimeter fra ansiktet til min storebror. Til tross for min brors store forargelse, så hadde jeg et poeng. Lufta er for alle. Det er jorda også. Selve jordkloden er for alle. Jorda tilhører oss alle.

Stadig finner vi mer eller mindre nye måter å bruke – eller forbruke – naturressursene på. Nå for tiden kan dette være energiproduksjon ved hjelp av vind, sol og bølger, det kan være salg av hyttetomter i et sterkt økende fritidsboligmarked, småkraftverk, utvinning av mineraler vi før ikke har sett nytten av, nye friluftslivsaktiviteter i nye områder, produksjon av bioenergi, nedbygging av dyrkaareal, oppkjøp av dyrkaareal i andre land, bruk av guiding-tjenester for å få naturopplevelser, og mye, mye mer.

Alt dette utfordrer vårt syn på rettigheter og eierskap til naturen, og normer og lovverk justeres deretter for å møte nye krav og behov. Og det tar ikke lang tid fra at normer og lover bli reetablert til de blir tatt for gitt.

Fra tidenes morgen har mennesker utnyttet og brukt ressursene som finnes på jorda. Og gjennom denne bruken har det utviklet seg ulike måter å forvalte naturressursene på. Delvis for å på best mulig måte ta vare på ressursene som jorda har gitt oss, men også ikke minst for å sikre seg selv mest mulig kontroll og eierskap til disse ressursene – på lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt nivå.

Det er veldig lenge siden behovet for å dyrke jorda oppstod, og systemer for bruks- og eiendomsrettigheter til jord har hatt tilsvarende lang tid på å utvikle seg. Men det betyr også at dagens normer og lovverk i jordbruket bærer med seg elementer som var tilpasset en annen tid. Odelsloven har for eksempel aner tilbake til vikingtiden. Og tar vi en titt under jordoverflata ble grunnlaget for hvilke mineraler som eies av staten og hvilke som eies av grunneier lagt av Christian III i 1540. Prinsippet om ”første finners rett” til mineraler har eksistert siden 1539, og gjør det fortsatt.

Oppstår det samfunnsendringer eller behov som tvinger frem endringer i måten ressursene forvaltes skjer det altså som regel – nettopp – endringer. Ikke omveltninger. Ingen blanke ark. Det skulle for så vidt bare mangle, for helt blanke ark er verken ønskelig eller mulig. Historien skal vi alltid ha med oss. Men mange av de største utfordringene vi står overfor i dag, fra lokalt til globalt nivå, eksisterte verken i vikingtiden eller på 1500-tallet. Ei heller da Jens Evensen, noe tilfeldig, tegnet kartet over retten til Nordsjøens oljeforekomster.

I dag må vi løse energikrisen, matkrisen og klimakrisen.

Tenk deg at du fikk blanke ark og fargestifter til å tegne opp hvordan vi best kunne ta vare på, og utnytte, naturressursene. Til felles beste. Hvordan ville det se ut? Hvem eier oljen, jorda, fisken, skogen, fjellet, bærene, solstrålene? Og vinden, hvem eier vinden? (Det har jeg vel kanskje svart på allerede…) Og, hvem har rett til å bruke, og nyttegjøre seg, alt dette?

Hvorfor hadde storebror, trass i mitt legitime krav om bruksrett til lufta, likevel god grunn til å bli forarget? Jo, fordi jeg ignorerte at lufta virkelig var for alle – også for han.

Dette innlegget stod på trykk som "dagens gjest" i Nationen 11. mars 2011