Tid til barna

Utallige ganger satt jeg og hørte på Bestemor som fortalte om da hun ”tjente” på ulike gårder rundt om i distriktet. På Prestegarden i Sunndalen, på Sogge i Romsdalen og i Nistua – en av storgårdene i hjembygda. Selv var Bestemor fra mindre kår. De leide riktignok inn onnahjelp, men drenger og tjenestejenter på permanent basis var forbeholdt de velstående. I dag har dette endret deg. I by og bygd leier både kong Salomo og Jørgen hattemaker inn hjelp for å ta seg av de mindre populære oppgavene i hjemmet. Med arbeidsledighetstallene vi har i Norge, men også med de kravene til arbeidsinnhold og lønn som vi etter hvert stiller, er det for en stor del arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa som tar seg av denne etterspørselen. Vi leier hjelp for å vaske huset til helga, til å pusse opp hjemmet og til å bygge fritidsboligen.

Er det ikke dette vi kaller en vinn-vinn situasjon? Vi nordmenn og andre vesteuropeere får mer fritid, rene hus og mindre krangling, og ikke minst mer tid til barna våre. De vi hyrer inn til jobben får godt betalt i forhold til ”deres standard”, de sender penger tilbake til sine respektive familier og hjemland, og dermed bidrar vi også til å bygge opp disse landene.

Og vi får som sagt mer tid til barna våre. Vi følger treninger og kamper ringside, vi deltar på Lucia-frokost i barnehagen, vi hjelper våre kjære unger med leksene hver ettermiddag før vi leser godnatteventyr for de små og snakker med tenåringen om sist ukes kjærlighetssorg. Kort sagt, igjen, tid til barna.

”Jeg har savnet mamma hele livet”, sier 17 år gamle Renate fra Latvia som bor sammen med broren hos noen eldre slektninger. ”Pappa sa han ville komme. Mamma sa hun kommer om to måneder”. 7 år gamle Marysia fra Polen vet nok at hun lurer seg selv, for når hun blir spurt om hun virkelig tror de kommer, rister hun på hodet og tørker vekk en tåre. Hun bor på et barnehjem i Polen sammen med lillebroren sin. Foreldrene er ikke døde. De jobber i utlandet. De vasker husene våre, og pusser opp på badet.

Mens vesteuropeiske foreldre tørker tårer når 10-åringen skal på sin første overnattingstur med klassen, tørker andre foreldre tårer når de hver kveld sier god natt til barnet sitt over telefon, eller når poden forteller om rollen han har i skuespillet klassen skal vise på neste foreldrefest – på Skype.

Økonomisk tilbakegang i øst kombinert med et økende marked for å kjøpe seg tid i vest, har skapt hundretusener av Euro-orphans. Euro-orphans er en betegnelse på de mange europeiske barn og unge som vokser opp uten mor eller far, eller begge deler, som følge av at foreldrene tar jobber som vaskehjelper, snekkere eller lignende i Vest-Europa, og i særdeleshet Skandinavia. I stedet vokser de opp hos besteforeldre, andre slektninger eller på barnhjem. Bare i Romania anslås det over 350 000 Euro-orphans, og i Latvia og Polen 100 000 hver.

Mens den økonomiske krisen i øst ser ut til å vedvare, hyrer vi stadig flere, ofte høyt utdannede, vaskehjelper i vest. Samtidig priser mange politikere og forskere økt arbeidsinnvandring som løsningen på mange av velferdsstatens problemer.

Vi kjempet hardt for å rette opp skjevhetene i det samfunnet min bestemor var en del av. Vi må fortsette denne kampen. Men heve blikket. 

Dette stod på trykk som "dagens gjest" i Nationen 8. april 2011.