Det enkle friluftslivet

Det er seinsommer. Det er nå det er fint i fjellet. Fjellvannene ligger stille og innbydende, multebær modnes, skogen glitrer i de fineste farger og DNTs røde T’er er nymalte. På tide å introdusere barna til det enkle norske friluftslivet, tenkte jeg. Friluftslivet der alle kan delta, med enkle midler og lite forkunnskap. Nedarvet gjennom generasjoner. Ut på tur.

Det enkle norske friluftslivet står i kontrast til mange nymotens uteaktiviteter, der de som tar mål av seg av å begynne mye av dette blir avkrevd både spesialkunnskap og rike foreldre. Downhillsykling og kiting. Ikke akkurat for folk flest. 

Det tradisjonelle, inkluderende, enkle, norske, friske og sunne, mot det nye, dyre, motebaserte og spesialkunnskapskrevende.

Jeg ville nå altså ta med barna mine ut på tur. På fjelltur for å vise frem og nyte natures ro, i all sin prakt og enkelhet. Telttur tenkte jeg. Med fiskestang og primus. Fersk fjellørret, rett fra stekepanna. Jeg gledet meg. Vi måtte bare forberede oss litt først.

Jeg gikk ned i kjelleren og sjekket utstyret. Nei, her trengtes det oppdatering. Det begynner å bli lenge siden sist jeg var på telttur. Dessuten er det også siden kommet to unger. Og selv om de kom med ski på beina, så hjelper akkurat det lite for en seinsommertur i fjellet. Vi måtte i butikken. Tilbud på XXL stod det i avisa.

Telt, soveposer til barna, liggeunderlag, fiskestang og fjellsko til meg selv og var et must. I tillegg kjøpte jeg kart og kompass, og en GPS – det skulle tatt seg ut om tåka kom og friluftslivsforskeren gikk seg bort. En ny primus var også på tide. Og sekker til barna. Gode kroker skal tidlig lære å bære sekk – med egne (nye) termoser. Ull innerst, det er barnelærdom som må bortlæres. Ull ble lagt i handlevogna. Og litt Real turmat, i tilfelle ørreten ikke ville bite, om fiskeknuten jeg har glemt hvordan knytes skulle ryke eller om ungene mot formodning ikke ville ha nystekt fisk.

Kvelden før vi skulle sette oss i bilen for å kjøre opp til fjellet, la jeg kartet utover bordet og planla hvor vi skulle parkere, gå, fiske og sove. Jeg ga samtidig ungene en første leksjon i kartbruk. Ut fra høydekoter, målestokk og ekvidistanse antok jeg det ville ta oss et par timer å gå inn til fiskevannet. Jeg ventet med å lære bort kompassets fortreffelighet, for jeg skjønte at å ta ut kompasskurs måtte jeg repetere selv først, før jeg kunne lære det bort. Glad jeg kjøpte en GPS. Men også glad jeg husket å legge bruksanvisningen i sekken.

Morgenen etter fylte vi opp tanken og kjørte av sted. Vi parkerte ved siden av de andre SUVene, og la i vei. Først langs røde T’er, før vi tok av opp mot vannet vårt. Der slo vi opp teltet, fisket – i alle fall prøvde – og koste oss. Vi kom i snakk med noen andre som var ute i samme ærend. Det viste seg at de også jobbet ved universitetet, så vi hadde mye å snakke om der vi satt ved bålet. Det ble nemlig bål, og ikke primus, siden vi glemte gassbeholdere. Heldigvis lå det en gammel fyrstikkeske i sekken fra forrige tur, og til opptenningspapir brukte vi kvitteringen fra XXL som lå i den nye Gore Tex-jakken. Den var mer enn nok til å få fyr på de tørre kvistene.

Vi kom hjem etter en fin helg der ungene hadde fått sin første leksjon i det enkle friluftslivet. Ved et utbrent bål ved et fiskevann et sted i Trøndelag ligger restene av en kvittering. Totalt: 23.695,-  Enkelt og greit.

Teksten stod på trykk som "Dagens gjest" i Nationen 28. august, 2012