Woshene tror på fremtiden

Woshene er 14 år og bor i en landsby i Etiopia. Hun går på skole, og favorittfaget hennes er samfunnsfag. Fremtidsdrømmen er å bli lærer. Hun er den første jenta i familien som noen gang har lært å lese og skrive. Pliktene hjemme er blant annet å hente rent drikkevann til familien.

Handle eller gi? Det er det diskusjonene ofte handler om når det er snakk om hvordan man skal få bedret samfunnsforholdene i det vi gjerne betegner som utviklingsland. Debatten gir inntrykk av at de som vil handle med utviklingsland ikke synes det er nødvendig å gi, og at de som gir finner det lite aktuelt å handle. Vi bør være mer nyanserte enn som så.

Afrika er mangfoldig. I Afrika lever mange i dyp fattigdom, men samtidig er det flere afrikanske land på listen over de raskest voksende økonomiene i verden. I Etiopia, for eksempel, går børsen i Addis Abeba som det suser samtidig som en hungerskatastrofe truer landet og mange verken har tilgang til skole eller rent drikkevann. Begge deler må tas på alvor.

De enorme ressursene Afrika har å by på, både i form av mennesker og natur, gjør seg nå gjeldene på verdensmarkedet. Det har de for så vidt gjort lenge, men nå går en stadig større andel av gevinsten tilbake til landene selv, og ikke til råe kolonimakter.

Men det er lang vei fra elitene i Addis Abeba til Woshenes landsby langt nord i landet. I 1998 opprettet Redd Barna et læringssenter i denne landsbyen, og etter hvert fikk sentret status som formell grunnskole. Barna i området fikk for første gang et skoletilbud. Woshene hadde sin første skoledag på denne skolen for sju år siden.

Som fadder i Redd Barna gjennom en god del år har jeg jevnlig fått brev, der jeg har fått sett og lest om utviklingen til Woshene fra en beskjeden liten sju år gammel jente til en ungdom full av forventninger og mål for fremtiden.

Woshene har takket være et bistandsprosjekt fått utdannelse og selvtillit, og er snart klar til å ta fatt på et arbeidsliv i et land med en voksende økonomi og et stort potensiale for videre utvikling. Med sin bakgrunn er Woshene, sammen med alle de andre som har fått hjelp fra lignende prosjekter, sannsynligvis bedre i stand til både å forstå og å gjøre noe med de enorme ulikhetene mellom de ressurssterke elitene og de mange på landsbygda eller slumområder som har få muligheter til å komme seg opp og fram kun ved egen hjelp.

Om få år er det kanskje Woshene, eller en av hennes venner fra grunnskolen, som norske bedrifter møter når de skal forhandle frem handelsavtaler med Etiopiske selskaper,  eller kanskje møter jeg selv Woshene på en forskningskonferanse om bygdeutvikling i 2020. Kanskje fulgte hun drømmen hun hadde som 14-åring og ble lærer.

Jeg er glad for å ha brukt en bitteliten del av min relativt enorme rikdom til å støtte et bistandsprosjekt som har gitt mange barn og ungdommer håp og muligheter for fremtiden. Å få til utvikling dreier ikke om å handle eller å gi. Det handler om begge deler. Det handler om å se mangfoldet, og om å se sammenhengene.

Alle i Norge bør gi en brøkdel av sin rikdom til gode bistandsprosjekter. Det er en god investering. Ikke bare for Woshene. Ikke bare for Etiopia. Men for oss alle. Om få år, om ikke allerede nå, er Norge mer avhengig av Afrika enn Afrika er avhengig av Norge. Da er det godt å vite at det er Woshene og hennes klassekamerater som sitter på andre siden av forhandlingsbordet.

Teksten stod på trykk som dagens gjest i Nationen, 3. juli 2012